Chapter Text
Isak hadde aldri trodd at han skulle ende opp i Stavanger. Da han begynte å studere biokjemi på Universitet i Oslo for fem år siden, så han for seg en spennende karrière i London, eller kanskje New York. Han ville bo i en millionby med pulserende liv og uendelige muligheter.
Han så ikke for seg at han skulle ende opp på Norges vestkyst, i en liten by med 132.000 innbyggere. En by som er kjent for oljevirksomhet, Oilers og Tore Tang, men som ikke akkurat er verdens navle.
Dessverre blir ikke livet alltid som man har tenkt.
Det viste det seg at drømmejobbene ikke sto i kø da han fullførte studiet, og etter å ha blitt avvist gang på gang, takket han til slutt ja til et vikariat som foreleser på Universitet i Stavanger. Det er hverken den mest spennende jobben, eller det mest spennende stedet, men en jobb er en jobb. Stillingen er heldigvis bare midlertidig for ei som er i mammaperm, og planen er å bare overleve ett år, før han kan starte på resten av livet sitt.
Klokka er halv åtte om morgenen da Isak står utenfor den store, dominerende murbygningen og trekker pusten. Det er alltid skremmende å gjøre noe for første gang, ikke minst når han må gjøre et godt inntrykk på en haug av kolleger og elever, og må prestere og vise hva han kan rent faglig.
Han går inn de store dørene til universitetet, og ser at det heldigvis ikke er en eneste student i sikte. For de fleste nærmer det seg eksamenstid, men han husker selv hvordan han benyttet enhver anledning til å sove så lenge som mulig. De dagene er det dessverre slutt på nå.
Han går gjennom de lange, steinlagte korridorene, og stopper ikke før han står utenfor kontoret til fakultetsdirektøren på Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet.
Isak har bare vært i Stavanger én gang før, da han var på jobbintervju, men husker heldigvis veien til sjefens kontor. Han banker forsiktig på kontordøra, og hører en blid stemme som roper "Kom inn". Han åpner døra, og blir møtt av det blide ansiktet til Gro. Hun er ei smilende og sprudlende dame i 40-årene, og Isak kjenner at nervene roer seg med én gang.
"Hei" sier han med et smil.
"Isak, så flott å se deg. Velkommen te oss" sier hun med stavangerdialekt og tar ham i hånda. "Me har gleda oss masse te du sko komma".
Isak smiler tilbake, og håper at han blir vant til den rare dialekten og skarre-r'ene i løpet av oppholdet.
"Bare sett deg ned, vil du ha ein kopp med kaffi?" sier Gro, og peker på en stol inne på kontoret sitt.
"Ja takk" sier Isak med et smil, og setter seg ned. Gro går ut for å hente kaffe, og han benytter anledningen til å se seg rundt. Kontoret er fullt av bilder av både voksne og barn, og det er tydelig at Gro er en sosial person med et stort nettverk.
Etter noen minutter kommer hun inn igjen med en kaffekopp, og setter den ned på pulten foran Isak. "Vær så god" sier hun hyggelig.
"Tusen takk" svarer han takknemlig og tar en slurk. Han tror aldri at han kommer til å bli vant til å stå opp så tidlig, og håper koffeinen kan få ham til å kvikne litt.
"Så... Kossen e det å vær i Stavangår?" spør Gro, mens hun setter seg ned på andre siden av pulten.
"Så langt, så bra. Jeg kom i går, og har egentlig bare vært i leiligheten" forklarer Isak. Han har leid en fullt møblert leilighet i nærheten av universitetet, og har planer om å tilbringe mye tid der alene det neste året.
"Så kjekt, du har jo nok av tid te å bli kjent i byen" sier hun. "Eg har laga ein plan for den neste måneden, og tenkte at du konne vær med Oda i hennas forelesningår for å få et lite innblikk i kossen hu jobbe. Hun vil og gå gjennom alle rutinene med deg før hu går ut i permisjon. Du begynner ikkje med egne forelesninger før i januar, hørres det greit ut?" spør Gro.
Isak var litt redd for at han måtte hopp rett ut i egen undervisning, og kjenner seg lettet over at han får en hel måned til å sette seg inn i alt først.
"Det høres perfekt ut" sier han ærlig.
Akkurat da banker det på døra, og ei søt, liten dame med ildrødt hår og stor mage stikker hodet inn.
"Heisann, du må værr Isak?" sier hun hyggelig. "Eg hette Oda, og det er meg du skal værr vikar for. Hyggelig å hilsa på deg" sier hun og tar ham i hånda.
Isak hilser tilbake og smiler høflig. "Hyggelig å hilse på deg også" svarer han.
"Eg har nettopp fortalt Isak litt om planen framover, men eg må dessverre stikka i et møte nå. Kan du ta han med på ein liten omvisning?" spør Gro mens hun reiser seg fra stolen.
"Selvfølgelig" svarer Oda hyggelig.
Isak reiser seg også fra stolen, og følger etter henne ut i gangen. "Som du ser, så er det veldig få studenter her akkurat nå. Men om et par timer er gangene, biblioteket og alle møterommene stappfolle av studenter" forklarer Osa mens de går nedover korridoren.
Det er tydelig at Oda er en person som er glad i å prate, og Isak kjenner at han blir beroliget av at alle kollegene virker så hyggelige.
"Har du jobbet her lenge?" spør han mens de går bortover.
"Ja, seks år" sier hun og ler litt. "Eg ser at du er litt skeptisk, men det var jeg og då eg begynte. Eg lover at du komme te å stortrives". Isak har lyst til å protestere, og si at han ikke er skeptisk, men orker ikke å lyve. Han bare nikker takknemlig i stedet.
"Har Gro fortalt deg om prosjektet med ein hemmelig adventsvenn?" spør Oda etter noen minutter.
"Adventsvenn? nei..." svarer han forvirret.
"I desember kvert år får alle ansatte ein såkalt hemmelig venn, som de må senda små brev, sjokolader eller beskjeder te gjennom heile måneden. Me kalle det ein adventsvenn, og me gjør det for å forbedra arbeidsmiljøet og den psykiske helsen te de ansatte. Det er jo 1. desember i dag, så alle får utlevert ein lapp med navnet te sin hemmelige venn" sier hun fornøyd.
En hemmelig venn? Isak trodde at han i det minste hadde kommet til en ordentlig og seriøs arbeidsgiver, ikke en barnehage.
"Må jeg være med på det?" spør han usikkert. Han vil ikke virke negativ, men han hater slike opplegg.
"Jepp, alle må værr med. Eg har ein lapp te deg på personalrommet" sier Oda muntert.
Isak eier ikke et kreativt gen, og har ikke lyst til å skrive små, kleine beskjeder til en villt fremmed. Han har lyst til å være en seriøs fagperson, og bruke utdanningen sin. Men det er vel ingenting som gir et dårligere førsteinntrykk enn noen som nekter å delta på det sosiale, så han velger å bare holde kjeft.
De går gjennom korridorene og fra bygning til bygning, mens Oda forteller om de ulike fakultetene, historien til bygningene og om de ulike avdelingene. Universitetet er mye større enn Isak trodde på forhånd, og han synes faktisk det er spennende å lære litt om den nye arbeidsplassen sin.
"Her e det største personalrommet, og det e her eg pleie å spise lunsj" sier Oda, og tar ham med inn på et stort rom med sofaer, lenestoler og små bord.
Rommet er pyntet til jul, og det henger en adventskalender på den ene hvite veggen. I hjørnet ligger en stor boks med teksten "Din hemmelige adventsvenn".
Isak går bort og studerer boksen, og lurer på hvordan han skal komme seg unna dette.
"Alle ansatte må trekka ein lapp fra boksen i løpet av dagen, men siden du er heilt nye, har eg ein lapp te deg her" sier hun.
Hun finner en sammenkrøllet lapp i en veske, og gir den til Isak. Han gir henne et skeptisk blikk, men bretter ut den lille lappen og leser det som står.
-
Even Bech Næsheim
-
"Even er ein veldig kule fyr som jobbe i kommunikasjonsavdelingen, og han fortjene litt ekstra oppmerksomhet nå i julen. Du kan jo skriva et brev nå med ein gang, så kan eg visa deg kor posthyllen hans e" sier hun og smiler.
Isak bare nikker og smiler høflig tilbake. Han lurer på hvordan han har klart å havne i denne situasjonen, og gruer seg til å skrive kleine beskjeder til en som mest sannsynlig er en gammel, ensom gubbe.