Chapter Text
Isak snur skiltet som henger på døra. Stengt. Han låser kassa, retter litt på bildet av morfar fra den gangen han eide butikken, slukker så lyset og går med tunge skritt mot bakrommet som fører opp i andre etasje.
Noen ganger skulle han ønske han ikke bodde rett over butikken, men et stykke unna så han kunne gått hjem, fått luftet tankene og klarnet hodet litt. Han tenker bedre når han går. Nå blir det jo bare en kort tur opp trappa. Rekker ikke mye tankevirksomhet på de tjuefem trinnene som leder opp i leiligheten hans.
Han kan så klart gå seg en tur, ta en runde rundt i nabolaget, men det blir ikke det samme. Ikke har han viljestyrke til gå ut heller, ikke når han er sliten etter en lang arbeidsdag. Og i hvert fall ikke i dag da Solveig ble syk etter kun å ha vært på jobb i to og en halv time, vikaren han pleier å ringe ikke kunne komme og han endte med å jobbe mesteparten av dagen alene.
Han sukker når han kommer inn på kjøkkenet, ser plantegningen over det tomme lokalet vegg i vegg med butikken, regnskapstall for de fem siste årene og diverse ark med varierende idemyldring, ligge strødd utover det gamle respatexbordet.
Med en rask bevegelse skyver han alt til side sånn at han får plass til å spise middag. Om en kan kalle det middag da, han har planlagt brødskiver med egg, kaviar og sprøstekt løk på toppen. En øl også da, synes han har fortjent det. Det er jo tross alt fredag. Måltidet spises i stillhet, orker en gang ikke å slå på radioen som ofte holder han med selskap, og nøyaktig tretten minutter senere er tre brødskiver og en halv øl fortært. Ikke akkurat noe gourmet måltid, men han blir da mett i hvert fall.
Klokka er snart halv ti. Sola har skint i hele dag, varmet opp leiligheten nesten til kokepunktet slik at det nå føles som han bor i en badstue. Sola har fortsatt ikke gått ned, kan sees i horisonten bak huset til naboen. Han går ut i stua og åpner døren til balkongen. I det fjerne hører han støy, lyden er litt vanskelig å plassere. Enten kommer den fra den lokale puben like i nærheten eller campingplassen litt lenger unna.
Han kommer seg ut på kjøkkenet igjen, rasker sammen alle papirene og tar de med seg i tillegg til ølen, setter seg ute på balkongen og kikker på plantegningen. Kan likeså godt se litt på de igjen, det er jo ikke noe annet å gjøre i kveld. Han kunne så klart besøkt den lokale puben og tatt seg en øl. Ikke det at det er så mange der han har lyst å prate med, som oftest kommer bare stamgjestene som har grodd fast rundt de to store bordene innerst i lokalet, de som ofte begynner å drikke tidlig og alltid drikker for mye eller feriegjester fra campingen. Men det hadde i det minste vært litt mer liv og litt mindre ensomt enn det er oppe i sin egen leilighet.
For det er ikke til å komme unna, ikke noen vits å benekte det og feie det under teppe, ikke for seg selv i hvert fall. Han er ensom. Har liksom ikke det store nettverket, har vel aldri hatt det i grunn, men det har skrumpet inn betraktelig etter at han flyttet til Ausvika for fem år siden.
Riktignok bor bestekompisen Jonas ikke så alt for langt unna. Kommer han seg ut på E39 tar bilturen til Kristiansand bare tjue minutter. Men Jonas er gift med Eva, har to barn og mye av fritiden går med til familielivet. Så de sees ikke like mye som Isak ønsker og hadde håpet da han delvis ble tvunget av sin egen samvittighet til å flytte nedover.
Og han er jo fortsatt god venn med både Eskild, Magnus og Mahdi. Det er bare det at de fortsatt bor i Oslo, fire timer unna på en køfri dag og han har fullt opp med butikken mesteparten av tida.
Butikkjobben gjør jo at han treffer mange folk, men man skaper jo ikke varig vennskap eller finner den store kjærligheten av å spørre om man skal ha pose og kvittering. I hvert fall ikke han. Han elsker butikken, det er ikke det. Kan egentlig ikke tenke seg en annen jobb, men han kan ikke fri seg fra tanken om at det hadde vært bedre om han hadde blitt igjen i Oslo og fullført legestudiene i stedet for å bli kjøpmann.
.
Isak reiser seg, hører noen komme gående mot butikken. Ikke uvanlig selv på en fredagskveld, men han blir likevel nysgjerrige på hvem som kommer. Kanskje det er en prins som kommer ridende på en hest og skal ta han med storm? Han må le av sin egen tanke, tenker at det er veldig usanssynlig. Det er jo i Ausvika han befinner seg.
En usedvanlig høy fyr, mulig høyere enn han selv til og med, stopper rett utenfor butikken, ser litt rådvill ut, som om han ikke helt vet hvor han er eller skal.
“Hei du,” sier Isak. Fyren ser rundt seg, skjønner ikke helt hvor stemmen kommer fra, har tydeligvis ikke sett han. “Her oppe.”
Fyren ser opp. “Å hei, er det der du er.”
“Jupp, her jeg jeg, sånn oppe i høyden.” Han gir seg selv en imaginær facepalm. Hva var det for en ting å si? “Du ser litt lost ut, kan jeg hjelpe deg?”
“Eh, ja. Jeg ser etter en matbutikk. Vet du om det er noen i nærheten utenom den her?” spør han og peker på butikken hans.
“Beklager. Da må du inn til Tangvall. Der har du både Coop Mega og Rema og de har oppe til klokka elleve.”
“Tangvall? Er det det stedet du kjører forbi før du kommer hit?” spør han.
“Ja, handelssentrumet her i Søgne.”
“Okei,” sukker fyren. “Det blir vel litt langt å gå dit eller hva tror du?”
“Jeg sykler dit på seksten minutter, men skal du gå tar det vel en times tid tenker jeg.”
“Pokker, det er alt for langt.” Fyren drar hånden gjennom det lyse håret og sukker høyt. “Men takk for info i alle fall.”
“Bare hyggelig.”
Fyren snur seg, går lutrygget og med korte skritt til tross for at bena ser ut til å være en mil lange. Han mumler noe til seg selv. Isak får ikke med seg alt han sier, bare noen flere banneord og ikke en så positiv karakteristikk av seg selv. Det stikker litt i brystet, får vondt av mannen, får det plutselig for seg at han må gå sulten til sengs. Kanskje en tullete tanke og ikke akkurat en verdenskrise sånn i det store og hele, man overlever en kveld uten mat, men likevel. Det er kjipt uansett, selv her i rike Norge.
“Hei du, vent litt,” roper han.
“Hva?” Fyren snur seg og ser opp mot han.
“Bli stående, jeg kommer ned.”
Han lar ikke fyren svare, bare går med raske skritt inn i stua, tar to trinn av gangen ned trappa, slår på lyset i butikken og åpner døra. Håper fyren hørte på han og ikke har gått sin vei. Heldigvis valgte han og bli, men ser nesten litt forskrekket ut når Isak kommer brasende ut av døra og møter han på den asfalterte plassen.
Herregud så pen han er, er det første Isak tenker. Øynene er blå som havet og stirrer intenst på han. Kroppen er lang og tynn, men ikke sånn hengslete. Har muskler på alle de rette stedene. Leppene er fyldige og helt klart noen Isak kunne se for seg å kysse. Og på toppen av hodet har han en gullkrone, det ser ut som håret har trosset gravitasjonen og Isak er ikke annet en imponert.
Veldig imponert.
Ikke bare av den fantastiske jobben håret gjør, men av hele fyren. Han er uten tvil den fineste mannen han noen gang har sett.
Det oppstår en stillhet, han kjenner pulsen stige. Blir brått litt usikker på seg selv og sine egne handlinger. Lurer på om han oppfører seg som en creepy dude eller ikke. Vel han kan ikke backe ut nå, si hadet og lukke døra. Det ville være alt for drøyt og da ville han jo i hvert fall fremstått som en creepy dude. Nei, det er bare å hoppe i det.
Nu kör vi!
“Bli med inn så kan du få handle.” Han smiler vennlig, vil jo ikke skremme bort mannen heller.
“Eh, er det din butikk?”
“Jah. Butikk nede og leilighet oppe. Jeg ser kanskje ikke ut som en typisk kjøpmann, er det du tenkte?”
“Nei, jo- eh- uhm- vet ikke helt hva jeg tenkte på jeg,” sier fyren og ser ned i asfalten.
“Ikke jeg heller,” smiler Isak.
“Men du har jo stengt.” Fyren ser sakte opp på han. Isak går mot butikken igjen, snur skiltet på innsiden av døra. Åpent .
“Ikke nå lenger.”
“Du kan jo ikke åpne butikken bare for meg. Det går bare ikke. Jeg klarer meg til i morgen, det går helt bra.”
“Klart jeg kan. Kom nå.”
Isak holder døra opp og vifter med med hånda. Han ber en kjapp, stille bønn til de høyere makter han absolutt ikke tror på om at han blir med inn, tenker det kan da ikke skade sånn i tilfelle han har tatt feil og det finnes en allmektig Gud likevel. Det er faktisk verdt et forsøk, til tross for at han hater Gud og alt han står for, når mannen som står foran ham kunne prydet enhver forside et av disse motemagasinene han ikke aner navnet på. Han håper inderlig han ombestemmer seg, for han har ikke lyst at han skal gå riktig ennå, har jo nettopp møtt han.
Fyren flakker med blikket, drar litt i ermet på den tynne hvite genseren og biter seg selv i underleppa. Sekundene går uten at han sier noe. Isak synes han kan se den indre monologen fyren har med seg selv.
Han skjønner ikke at det skal være noen big deal å handle litt mat i en butikk som egentlig er stengt, det er jo ingen kriminell handling akkurat. Og han har jo ikke tenkt å overfalle han med en gang han kommer inn i butikken heller. Men så er det jo mange ting han ikke forstår da.
“Ja, kanskje jeg bare kan ta med meg et par ting litt sånn kjapt,” sier han. “Inn og ut på to minutter eller noe.”
“Jeg ser helst at du kjøper med deg så mye som mulig,” ler Isak.
“Hæ? Han ser rart på Isak.
“Ja, om du ikke handler mye, så får jeg ikke mat på bordet.”
“Oi, såpass.”
“Neida, jeg bare tuller. Butikken går greit den.”
Isak er kanskje ingen komiker, men da fyren trekker på smilebåndet og ler litt lett, gir han seg selv en imaginær high five og klapp på skuldra. For det smilet der er et av de fineste smilet han noen gang har har sett. Det rykket faktisk litt i hjerterota og en ensom sommerfugl ser ut til å ha våknet fra dvale.
“Jeg bare sitter her og venter jeg, så kan du gå å finne deg det du vil ha. Bare ta den tida du trenger.”
“Tusen takk.”
Og der var smilet hans tilbake. Den ensomme sommerfuglen har nå fått selskap, et par flere sommerfugler har våknet og holder hverandre med selskap. De flyr rundt og det kiler litt forsiktig i magen.
Det går fort, alt for fort i grunn, for tre minutter senere står fyren foran han igjen, nå med kurven halvfull med varer og er klar for å betale. I tillegg til knekkebrød, diverse pålegg, rømme, egg, en suppepose og eplejuice har han lagt oppi to øl.
“Eh- sorry, men den ølen må du nesten legge tilbake. Ølsalget stengte klokka åtte.”
Isak føler seg kjip, nekte fyren å kjøpe to usle 0,33 litere med Ringnes liksom, det kjipeste og mest ordinære ølet som finnes. Selv om det ikke er noen andre i butikken eller noen som kan se de, vet han at det er nok av folk på dette stedet som ikke ville nølt med å rapportere irregulært ølsalg til kommunen om de hadde fått sjansen. Kanskje han er en smule paranoid? Det får bare være, han kan virkelig ikke ta noen sjanser.
“Å faen, det er sant. Glemte helt det. Beklager så mye. Prøvde ikke å lure deg til å selge meg øl etter ølsalget stenger altså.”
“Regna ikke med det. Det er lett å glemme. Spesielt hvis man er veldig keen på øl.”
“Kjipt, hadde skikkelig lyst på en øl nå,” mumler han.
“Beklager ass, skulle gjerne ha hjulpet deg, men det er disse reglene da.”
“Jeg skjønner det. Bare meg selv å takke for å være så utrolig dum og ikke tenke på det før.” Han sukker tungt. “Men hvordan gjør vi det med betaling?” spør han forsiktig.
“Nei, jeg bare skriver opp det du har handla og så kan vi gjøre opp i morgen, høre det greit ut? Det er det enkleste, er så mye stress med å åpne kassa igjen.”
“Okei, trenger du kopi av bankkortet mitt eller noe?”
“Neida, trenger ikke det. Du ser ikke spesielt ut som en kriminell.”
Even ser kjapt på ham, rister svakt på hodet, før han pakker varene ned i bæreposen, uten et smil. Ja, da fikk han det bekreftet. Han er definitivt ikke noen komiker. Mens han tar frem telefonen for å notere ned varene han har kjøpt, prøver han å komme noe å si. Noe som ikke gjør denne situasjonen kleinere enn den allerede er.
“Er du her på ferie eller?”
“Nei, har nettopp flyttet hit.”
“Flytta hit? Hvor hen da?”
“Like borti her.”
Isak stopper opp, venter på at fyren skal gi han en litt bedre forklaring, helst si eksakt hvilket hus han har kjøpt, men han sier ikke noe mer.
“Velkommen til nabolaget da.”
“Takk.”
Tanken på at han har flytta hit gjør han glad. Kjenner han gjerne kan bruke tid på han her. Hadde ikke gjort om de sommerfuglene i magen fikk litt å jobbe med igjen. Det er jo så utrolig lenge siden sist.
Han har lyst å spørre mer, spørre hvilket hus han har kjøpt. Vet det er i hvert fall to hus som har vært på markedet den siste tiden. Men det virker ikke som han er så keen på å gå noe mer i detalj på hvor han bor og i tillegg virker han kanskje litt anspent, så han lar være.
Han tar ølen i hånda, skal til å følge fyren ut da han får en ide. Han blir kanskje litt overivrig, på kanten til creepy til og med, men han klarer ikke å la være. Må bare ha litt mer tid men han fyren.
Dessuten er han er ny her og det er fredagskveld, det kan jo hende han er like ensom som han selv? Da vil det jo bare være på sin plass å invitere han hjem på en øl. Det er jo helt normal folkeskikk, en helt sosialt akseptert ting å gjøre, ikke sant?
“Du, jeg har litt diverse øl i kjøleskapet oppe. Vil du bli med en tur opp og ta en øl kanskje? Siden du er ny her, så kan jeg gi deg alle de juicy tingene fra Ausvika,” ler han.
“Takk for tilbudet, men jeg må komme meg hjem.” Svaret kommer raskt. Litt for raskt synes Isak, det virket ikke som han en gang vurderte det.
“Skjønner. Du har vel ting å pakke ut.”
“Mm,” sier han.
“Men du, vent litt da. Du kan få med deg en øl hjem.”
“Nei, det går fint. Trenger ikke det.”
“Men jeg vet hvordan det er å ikke få øl når du er veldig sugen, la meg hente en til deg.”
“Vil du ikke få problemer med ølsalget?”
“Ikke hvis du får den utenfor butikken og ikke betaler for den. Og jeg tar den jo ikke fra butikken, men henter den oppe hos meg selv.”
Igjen går Isak før han får protestert. Han tar sjumilssteg og setter antagelig ny verdensrekord i å løpe opp og ned trappa. Idet han kommer tilbake er fyren borte og Isak frykter at han har gått. Det ville ikke overraske han. Han har jo praktisk talt tvunget han til å handle og nå presser han jo på han en øl. Han røsker opp døra, smiler bredt og trekker et lettens sukk da han ser mannen står rett utenfor butikken.
“Her har du en velkomstgave fra den lokale kjøpmannen,” smiler Isak.
“Takk,” sier han med et smil. “Det er alt for snilt av deg.”
“Nei da, skal bare mangle. Du er jo ny her. Det er ikke Ringnes da, men en veldig god IPA fra det lokale mikrobryggeriet Qvart Ølkompani.”
“Fett,” smiler fyren og Isak kan ikke la være å smile tilbake. “Alt for lenge siden jeg har drukket godt øl. Eller øl overhodet.”
Idet fyren strekker ut hånda for å ta i mot ølen, kryper stoffet på genseren oppover armen og blottlegger rekke horisontale arr like ovenfor håndleddet. De er lyse rosa og noen litt fortykket.
Isak ser på håndleddet hans. Ikke lenge, men akkurat lenge nok til at fyren merker det. Han trekker armen lynraskt til seg, putter ølen kjapt ned i posen før han trekker ermet på genseren godt nedover armen.
Han kjenner igjen den type arr, arr etter selvskading. Husker Vilde hadde sånne arr da de begynte på Nissen sammen. Han har lyst å si noe, noe som kan lette den litt kleine stillheten som har oppstått. Men det er som tungen er klippet i to og hjernen er støvsugd fri for ord.
“Betaler i morgen,” sier fyren kort, møter ikke øynene hans, har blikket ned i asfalten.
“Suverent!” sier Isak.
Fyren tar posen i hånda, snur seg og begynner å gå med raske skritt vekk fra butikken og Isak. Isak må bruke all viljestyrke han har for å ikke følge etter han, bare gå sånn ti meter bak for å finne ut hvor han bor. Men han kan ikke, det er helt uaktuelt. Om han ikke har vært nok creepy dude som det er i kveld, han har jo nesten overfalt den fremmede fyren, ville han i hvert fall blitt det da.
Isak står utenfor butikken, rører seg ikke før fyren svinger og til slutt blir borte. Han sukker salig og kjenner hjertet slå litt raskere enn det gjorde for en halvtime siden. Denne vakre, men sikkert litt komplekse fyren har vekket noe i han. Fredagskvelden går fra å være litt kjip til å bli særdeles interessant og selv om han kanskje var en smule for mye på , så kan han ikke fri seg fra tanken om at sommeren han har i møte brått ser mye lysere ut.
Kanskje det blir sol hele sommeren likevel?