Work Text:
Karl Johans gater vil alltid være full av røyk og den deilige lukten av nikotin. Jeg tar tak i den metalliske jerngjestanden i lommen min og fører den opp til munnen min.
pust inn, pust ut
den blå, himmelse skyen forlater munnen min og samler seg med de andre fargede skyene omkring meg. kulden rundt meg prøver å sprekke opp huden min så jeg lar beinene mine ta meg med inn i en kebabshappe. varmen fyller meg opp umiddelbart. nikotin suplimentet mitt legger jeg i lomma. bak disken står det en man som ser ut som han er i trettiårene. blå øyne, brunt kort hår og litt skjeggvekst. han sier “hei” og jeg svarer noe like uviktig tilbake. På framsiden av disken står det i liten skrift “syntetiske mennesker bak disken”
jeg husker tilbake til 2016 eller 17. Boston Dynamics hadde nettopp klart å lage en humanoid robot som kunne løpe rundt og ta backflipp. AI var ikke en ting i populer media enda og “syntetiske mennesker” var sifi.
med her står jeg og driver med smaltalk meg en 30 åring som sikkert kom til verden får mindre enn to år siden, alle aspekter av utsene hans er mest sannsynlig spesielt designet av algorytmer får å være idealet av hva du ønsker når du går inn i en kebabshappe. en ærlig og rolig 30 åring. det har ikke står organiske mennesker bak den disken på årevis og global universal income har gjort arbeid og kariere påengløst. de rikeste ligger i saltvannskammer med en ship i hjernen som lar de leve i en fantasiverden der de glemmer alt som er og lever i alt som de vil skal være. pysete spør du meg. hvis du ikke tør å leve i den virkelige verden har du ingen ting å gjøre i den i det hele tatt.
jeg har ikke noe imot syntetiske mennesker, noen av bestevennene mine er syntetiske selv. jeg bare liker ikke at alle blir skapt og designet til en spesefik oppgave. mannen bak disken har en skjebne, en desteny. og selge kebab, det er den eneste grunnen til at han ble skapt. stakkars fyr.