Work Text:
Tiden er relativ. Den har ingen klar grense... Ikke her og ikke nå.
Det er så rart å se deg igjen...
Etter alt som har skjedd.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal se deg i øynene
Min siste sjanse kollapset bare sånn...
Akkurat som solen i en utbrent by.
Jeg tror ikke på et ord av det jeg sier.
Jeg tror ikke det kan fortsette lenger enn ikke i det hele tatt....
Igjen ser jeg på deg og innser at det ikke er noe jeg kan gjøre med det.
Du husker meg ikke.
Du sa at du elsket meg. Det vet jeg at du gjorde.
Vi vet begge at det er sant.
Men fortiden kan ikke endres, frykten i øynene dine kan ikke glemmes.
Ingen lovte meg tilgivelse.
Jeg tar disse syndene med meg i graven.
Ingenting av dette gir mening. Det var det aldri. Jeg gikk bare med på dette så jeg kunne huske en siste gang hva jeg gjorde. Tankene mine blir tåkete for hver dag som går, og ingenting kan endres.
Slutten vil alltid være den samme.
"Jeg beklager, jeg må gå, men jeg lover at jeg kommer tilbake."
Å huske meg selv, den jeg som fortsatt var i stand til å elske deg... Jeg har aldri vært god til å lyve. At jeg kommer tilbake vil bare gjøre ting verre. Kroppen min har tatt livet av meg lenge. Og jeg er bare redd for at den kan drepe deg også hvis jeg ikke drar i tide. Dette er selvfølgelig altfor vanskelig.
Denne verden er annerledes enn den jeg flyktet fra. Du virker like kjær og elsket som du var for lenge siden, da pesten1 ennå ikke hadde overtatt mitt sinn, og likevel kjenner jeg deg ikke.
Du er unektelig identisk med den jeg har lett etter. Men selv uten hjerte føler jeg at det ikke er det samme. Hun er død. Og det var jeg som var ansvarlig for hennes død.
− "Jeg vil vente på deg så lenge det trengs, jeg vil vente på deg til polarstjernen på himmelen forsvinner"
Men polarstjernen vil falme så snart minnene dine gjør det.
"God natt, Lieserl. Carl ville vært stolt av deg." Carl ville vært stolt av deg hvis han var her. Hvis denne verdenen ikke bare var en illusjon.
Du må ikke huske dette. Beklager, jeg kan ikke la minner bli til fengsel.
Det skåner ingen.
Fortiden er annerledes
For noen er dette lykkelige øyeblikk
For noen er det en unnskyldning for å besøke sine kjære
Og for noen er fortiden et fengsel i sinnet
Det dreper innenfra og ut.
Fortiden bringer smerte og skuffelse.
Graven din er mitt mareritt. Jeg innså ikke engang at jeg hadde gjort det verre.
−Du lovte en gang å brenne ned hele verden for meg, men..."
"Men endte opp med å brenne deg med den."
Jeg får ikke de ordene ut av hodet. Jeg husker blodet ditt på hendene mine. Alt som er igjen av de følelsene er en svak prikking i brystet, pesten tok det meste av det fra meg.
−"Welt, jeg vet ikke hva den gamle mannen fortalte deg. "men jeg er sikker på at det ikke er noe som ikke kan gjøres godt igjen. Det er ingenting som ikke kan tilgis."
.....
......Alt. Syndene vil aldri la meg være i fred ... Stemmene i hodet mitt vil aldri la meg glemme. Den spiser meg innenfra og ut, den skåner ingen.
"Alt må betales for."
Jeg vet det. Ingenting er gratis. Og jeg må betale.
Når jeg står foran alteret, må jeg avgi et løfte....
De blå blomstene er oversprøytet med blod. Kniven skjærer gjennom luften og forvandler kroppen under ham til en tarmløs pose med bein. Huden på håndleddene sprekker på langs, og blodet drypper ned på gulvet.
Det var aldri meningen at den barnslig naive kjærligheten skulle bli til dette. Det var jeg som startet det hele, jeg skal fullføre det....
−"God natt, Welt. Jeg tilga deg for lenge siden."