Work Text:
Hei.
Jeg husker ikke hva du heter. Men jeg husker deg.
husker,
lukten av våt asfalt, og kald september luft. Lyden av dråper som treffer taket av busskuret. Ansiktet ditt, tårene på skinnene. Følelsen av jakken din som grisset mot min. Så satt vi der begge to, og så på det gyldene lyset fra lyktestolpen på andre siden av veien, en gul stråle som viser regnet mot de ellers mørke trærne. Stjernehimmelen som prøver å skinne til tross for gatelysene.
Du sokker tungt nok til at jeg hører sårheten i stemmen din.
“går det bra?”
“det har bare vært litt mye i kveld”
“kan jeg spørre hva som skjedde”
“det er. Litt komplisert…”
“Eller kanskje ikke, jeg vet vet ikke.”
“Jeg bare er så sliten”
Lyden av gummidekk mot asfalt trenger seg innover oss, og du ser på meg for første og siste gang og sier. “det, er bussen min”
dørene lukkes bak deg og det er da jeg forstår at jeg vil mest sannsynlig aldri se deg igjen.
I bussens fravær er det bare meg og det gjeldende lyktestopplyset igjen.