Work Text:
«Kom igjen da, Osmund,» roper Nikolai fra dørkarmen, stemmen slurvete av alt alkoholet. «Du vet jeg ikke mente det sånn! Det var bare tull.»
Dette er et utsagn Osmund tviler sterkt på, fordi Nikolai er en som ikke angrer på ting. Nikolai er en som alltid tenker skikkelig på ting før han sier dem, og aldri tar noe tilbake. Han er typen som slår og klorer i kamp, men aldri sier noe han ikke mener, innerst inne.
Det er typen Nikolai er, den han alltid har vært. Det er kanskje derfor det gjør så vondt. For nå vet Osmund hva Nikolai egentlig tenker om ham. Hvilken type Nikolai egentlig er.
Osmund har ikke lyst til å tilgi ham, men Nikolai er den eneste som har tatt ham i forsvar, den eneste som alltid har vært der. Det var Nikolai som spurte om å bli venner i barnehagen, som slo til Mikkel Johanssen i andreklasse, og det var Nikolai som skrek skjellsord etter storebroren hans i åttende. Det har alltid vært Nikolai.
Hjertet hans slår hardt, knekker ribbeina i tusen små biter, bretter seg innover og kveler seg selv. Osmund har ikke lyst til å tilgi ham, men han må, må han ikke? Nikolai er hans eneste venn.
Nikolai er også et godt eksempel på et forferdelig menneske. Han er slem og sur, han liker å ha kontroll over alle andre. Skal alltid være best. Han sloss, ofte. Han slang skjellsord mot den snille gamle naboen hans. Han er ikke verdt slikt.
Kulden biter mot de bare armene hans. Han går raskt nedover gata, snøen knasende under ham. Gatelysene stirrer ned på ham. Det er forferdelig kaldt.
Skoen hans hekter seg fast i en brostein, og han krasjer ned i snøen, tar seg bare imot med de nå oppskrapede albuene. Skrubbsårene svir, og han prøver å rette seg opp, men balansen ser ut til å være kompromittert. Han drar seg opp en husvegg og fortsetter å snuble videre, skjønt han er svimmel og vil egentlig bare legge seg ned. Verden svømmer rundt ham. Osmund brekker seg og drar seg langsomt bortover husveggen.
«Kom igjen Osmund! Jeg kastet ut de andre, bare kom tilbake! Det var ikke big deal engang, skjønner ikke hvorfor du må være så sykt overdramatisk.»
Nikolai kom joggende rundt hjørnet, en dyp rynke i pannen, surmult. Han tok inn synet av Osmund og rynken fordypet seg.
«Herregud da Osmund, har du spydd igjen?» spurte Nikolai.
Osmund så ned på føttene sine. Det rant oppkast nedover haken hans. Han følte seg ekkel. Nikolai himlet med øynene og rev en bit av den tynnslitte hvite skjorten sin og tørket han hardhendt i ansiktet. "Er det noe du kan gjøre for tiden?" mumlet han lavt.
Nikolai rettet på ulljakken sin og klappet Osmund på skulderen. Trykket sendte et hardt støt gjennom ham, og Osmund måtte konsentrere seg for å ikke sky unna. Nikolai sendte ham et kunstig smil. "Kom igjen da, vi går tilbake."
Osmund har ikke lyst til å tilgi ham, og det skal han heller ikke gjøre. Han skylder ikke Nikolai noe som helst.
Han trår ut av Nikolais grep, en nyvunnet nerve blomstrende i brystet hans. «Nei,» sier han. Man sier ikke nei til Nikolai.
«Hva er det du mener med 'nei',» håner Nikolai. Holdningen hans stivnet, og han ser ut til å ubevisst å prøve å gjøre seg større, noe han ofte gjør før slåsskamper. Noe Osmund har funnet stadig mer patetisk over de siste årene.
«Jeg mener jeg går. Ikke ring meg. Ikke kom til huset mitt. Ikke kontakt meg på noen måte. Vi er ferdige.»