Chapter Text
Torsdag 27.04.17 kl 01.24
Even hiver etter pusten. Han blunker og gnir seg under øynene. Fingrene blir våte. Han har grått i søvne. Det er grått i hodet hans, verden har ikke blitt virkelig enda, kroppen hans kjennes fremmed. Der er de gule gardinene. Helt streite, kjøpt på IKEA. «Okei, pust nå, din loser», sier han til seg selv.
Han setter seg opp, kikker bort på mennesket som ligger ved siden av ham. I senga deres. Den digge senga. Det digge mennesket. Nydelige Isak som alltid beroliger han, selv når han som nå bare ligger krølla sammen, ansiktet vendt mot han, munnen halvt åpen, i dyp søvn. Isak. Han som ikke trenger å si et ord, han trenger bare å være der. Even ser på Isak med tårer i øynene, munnvikene skjelver. Han fokuserer på pusten sin nå. Isak og pusten. Akkurat her, akkurat nå, er det ingenting annet som betyr noe. Isak er her. Han er her. Han er her. Han er her. Og Evens pust blir jevnere. Han kjenner seg som seg selv igjen. «Takk, baby», hvisker han.
Når han legger seg ned igjen stryker han hånda forsiktig over kinnet til Isak. Så legger han seg på ryggen og stirrer opp i taket. «Faen faen faen», det kverner i hodet hans. Det var så fint å snakke med Sana på skolen tidligere på dagen. Vondt og fint. Han fikk et glimt av ei tid det er umulig å bringe tilbake, og Sana så han rett i øynene på en måte som fikk kroppen hans til å slappe av.
Isak har prøvd å spørre han om hva som skjedde. Forklart at Vilde har sagt noe om psycho kommentarer på revywallen til Bakka. Even har sagt igjen og igjen at det er for vondt, «jeg orker ikke, Isak, jeg klarer ikke å reise tilbake dit i hodet mitt nå som jeg endelig har det bra».
«Stoler du på meg?» spurte han Isak en dag. «Ja» svarte Isak uten å nøle et sekund.
Men nå, seint på natta, kommer redselen. Følelsen av at det store NOE sniker seg ubønnhørlig mot han, mot dem, og at snart er det ikke mulig å velge å ikke snakke om det. Isak har sett et bilde av Mikael på Sanas PC. «Hvorfor skulle jeg vite noe om det?» svarte Even da Isak tok det opp.
Isak stoler på han. Men selv om det ikke er noen forbrytelse å ikke fortelle kjæresten sin absolutt alt om fortida si, er det helt jævlig å holde ting tilbake. Even merker godt at Isak er litt usikker for tida. Litt for opptatt av å gi Even oppmuntrende blikk, stille forsikringer om at de er cool. «Du må aldri føle at du er nødt til å fortelle meg noe som er for vondt for deg, Even», sier Isak, vakre Isak, Isak som er altfor god, altfor forståelsesfull. «MEN», tenker Even, «Hvorfor føles det som om jeg går i stykker når jeg ikke klarer å dele dette med mannen i mitt liv, han som redda meg?». Tårene har begynt å renne igjen. Even er i ferd med å innhentes, og han vet ikke om han klarer å stoppe det.