Chapter Text
Han satt ganske stille og så ut av bilvinduet. Store, grønne åkre og enger, det blinket blått i vann et stykke borte, og luften var frisk og ren - helt annerledes enn i byen. Han burde vært glad for det, glad for å få komme til et så vakkert sted - men det var umulig. Nå kjørte bilen over en bro mellom to vann, gjennom en alle av tunge asketrær, før den stanset ved en stor, hvit bygning. En storvokst dame - langt fra tykk, men med et myndig utseende og en nese ingen ville finne på å pille henne på tok imot dem. Hun hadde skinnende hvit uniform og en tung hårknute under et like hvitt skaut. Sjåføren og hun snakket sammen litt, hun fikk overlevert en stor brun konvolutt og han så engstelig på henne. Hun virket så streng. Sjåføren satte seg inn i bilen igjen. Så så han på Even som stod ganske stille på grusen, og sa: - Oppfør deg skikkelig nå, gjør som du får beskjed om, så kanskje det er håp om at det skal bli mannfolk av deg en gang også.
Bilen forsvant og Even stod fortsatt ganske stille. Den storvokste kvinnen så på ham. - Du får bli med meg. Han vendte blikket mot henne. Han ville si noe, noe som viste at han ikke var syk, at han var helt normal egentlig, men alt som kom ut var: - Jeg vet ikke hvem jeg er.
Blikket hennes myknet. Hun var nok vant til å se forvirrede menn, i hvert fall virket hun ikke irritert eller sint. - Da er det nok derfor du er her, for å finne ut hvem du er. Høres det rimelig?
Han nikket.
- Kom. Det er middag om en halvtime. Da har du tid til å stelle deg litt først.
De kom opp i en korridor, og hun viste ham en stor sal full av senger. - Det var egentlig meningen du skulle bo her, men det er helt fullt, så da direktøren fikk beskjed om at du var en - hun kremtet hardt og gikk videre opp en trapp, - da mente han det var best at du fikk et rom her oppe.
Even så ned. Han visste jo selv at han var en sånn som andre skremte ungene sine med. At han var farlig, sinnssyk, kanskje smittsom til og med - ingen visste. Det eneste han visste var at hodet hans stadig var så fullt at det rant over. Det ble så mye der at han skrek iblant, det var den eneste måten han kunne få det ut på.
Og alt bare fordi han var blitt glad i feil person.
Den hvitkledde damen åpnet døren til et bittelite rom høyt oppe under skråtaket. Det var et eneste vindu der, rett opp i himmelen nesten, og rommet var ikke større enn at det rommet en seng, et nattbord, en skrivepult og en stol. - Vi skal få satt inn en kommode her også, sa hun, - så har du til klær og slikt. Vi bruker ikke uniformer til pasientene.
Der var ordet. Pasient. Han var pasient. En pasient var syk, han var syk i hodet, alle sa at han var syk i hodet. - Jeg vet ikke hvem jeg er. Men de sier jeg er syk så da er jeg nok det, sa han ganske lavt og så ned.
Kvinnen satte seg på pinnestolen, og gjorde tegn til at han skulle sette seg på sengen. - Nå skal du høre, sa hun. - Jeg har arbeidet her i snart tredve år, og hvis halvparten av alle dem som legene sa var gærne, virkelig var sjuke, da .... da går det mange sjuke folk rundt i samfunnet.
Hun så rett på ham med klare, blå øyne. - Jeg er ikke noen lege. Du kan kalle meg husmor. Jeg er utdannet diakonisse. Jeg finner meg ikke i hva som helst, og jeg er flink til å se når folk er sjuke og når de ikke er det. Og nå ser jeg på deg og ser ikke sneven av noen sjukdom.
Det kom et lite sukk fra henne, og hun klødde seg på leggen. Det var sikkert den stivede kjolekanten hennes som gjorde det, tenkte han.
- Hvordan kan du se det? Alle vet jo at jeg er syk i hodet, at jeg skriker og roper når jeg er som galest, og at jeg ---
Han klappet sammen munnen.
- Alt det der står i journalen din og den har jeg lest. Det stod mer der også.
Hun la hånden rolig rundt håndleddet hans, og så på hånden hans. - Du har gode, sterke, rene hender, men du er ikke voldelig.
- Nei. Jeg er ikke voldelig. Jeg har aldri slått noen.
Hun nikket. - Meg kan du alltid snakke med. Du finner meg stort sett på kjøkkenet. Bare spør etter husmor Sanna.
Han smilte, og øynene hans glitret faktisk. - Du er fin, husmor Sanna.
Han fikk noen flere formaninger, og brukte resten av dagen til å gjøre seg kjent. Middagen var god, først var det lapskaus og etterpå søtsuppe, og han spiste ved et stort langbord sammen med menn som han skjønte virkelig var pasienter. Han skjønte også at egentlig skulle han vært regnet som en av dem, men om det var legen eller husmor (for han skjønte at hun var et myndig menneske som hadde mye å si her) som hadde sagt fra - det var ikke godt å si. Da kvelden kom var han så full av nye inntrykk at han var glad for å kunne legge seg. Sengen var oppredd med skinnende hvitt, nyrullet sengetøy, og da gjorde det ikke så mye at madrassen knirket og at teppet var litt for tynt. Det var tross alt sommer, og så lenge skulle han vel ikke være her.
Dagen etter gikk i ett. Han snakket med to forskjellige leger - de snakket langt mer enn han, men han svarte så godt han kunne. Den ene legen virket faktisk oppriktig interessert i ham som tilfelle. Det var en ganske liten, lubben mann, med tynt, rødblondt hår og en morsom mustasje med snurr i begge ender. - Jah, sa han, - jah, hm. Jah, Even - er det greit om jeg bare kaller deg Even?
Da Even nikket, hmmet legen videre. - Hva skal vi nå finne på med deg? En sånn ung sprek mann, og så er du ikke farlig for jentene en gang?
Even lo ikke av spøken, men trakk litt på smilebåndet. Litt morsomt var det jo. - Jeg er kanskje farlig for ..... nei, jeg er ikke farlig.
Legen så grundig på ham. - Nei farlig, nei ... nei, farlig er du neppe. Jaja, jah ... skal vi se ... jo. Han harket og mumlet og studerte papirene sine. Så så han på klokken. - Jaja, sa han. - Vi får se i morgen. Du kan jo ikke bare geite rundt her, det er ikke bra. Kan du strikke? Stoppe strømper?
Even så forvirret på ham. - Det har jeg aldri lært. Det var bare jentene som hadde håndarbeid.
- Sant nok, sant nok ... jeg skal ta noen telefoner. Si meg, er du glad i dyr?
Da smilte Even, et bredt og godt og ærlig smil. - Ja. Alt fra katter og hunder til hester og kyr. Det er helt sant. Da jeg var liten pleide vi å være på en gård om sommeren, og jeg fikk til og med kjøre melka ned til meieriet, gårdsgutten og jeg.
Legen så fort på ham. - Gårdsgutten ....?
- Ja? Han viste meg hvordan jeg skulle holde tømmene, og hvor det var steiner i veien sånn at vi ikke kjørte over dem.
Han hadde skjønt det legen ikke spurte om. - Og hele tiden snakket han om kjæresten sin, hun het Mari og var tjenestejente på en annen gård.
- Godt. Godt. Det blir nok en råd. Du kan kanskje litt om annet gårdsarbeide også da?
- Jeg har både satt og plukket poteter, i hvert fall, men jeg er ikke noe flink med ljåen.
Legen lo faktisk. Det var en vennlig latter. De var i det hele tatt ganske snille her. Han tok mot til seg. - Doktor, kan jeg få spørre om noe?
Den lubne legen støttet seg mot skrivebordet sitt. - Bare spør.
- Jeg har skjønt at jeg er syk i hodet, at jeg har fått en diagnose, men jeg vet ikke hva det betyr.
Legen nikket litt. - Manisk depresjon kalles det. Av og til er du helt oppe under taket, lager en mengde ville planer og har altfor mange ideer, du har lånt penger for å kjøpe en bil, står det. Og like etter raser du ned i kjelleren der alt er svart. Da vil du bare ligge med dyna over hodet, da er hele livet et forferdelig sted.
Even rødmet og så ned. - Ja ... Da er det forferdelig, og når det er sånn så vil jeg helst dø. Jeg prøvde en gang, men så var jeg så feig at jeg ikke greide det. Og da ble jeg bare enda mer deprimert. Men for omtrent et år siden fikk jeg en gave som gjorde at jeg greide å komme meg ut av det selv. Vil du se?
Uten å vente på svar trakk han fram en liten, grønn bok, ikke stort større enn en notisbok, og en blyant. - Når alt er som aller verst så tegner jeg det jeg føler. Det er bare jeg som kan føle det jeg føler, men ... kanskje noen greier å forstå tegninger bedre enn ord. Moren min kan i hvert fall det. Hvorfor er det så lett å prate med deg?
Legen rakte hånden ut etter den lille boken, og så lenge på hver eneste tegning. Så rakte han den tilbake. - Even, sa han. - Vitenskapen gjør framskritt hele tiden. Du er ung. Jeg er gammel og har sett mye. Jeg vet hvordan sinnsyke mennesker oppfører seg. Du er ikke en av dem, tross i den diagnosen du har. Det andre vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Det finnes midler. Medisiner.
Han sukket litt. - Men jeg tror vi skal vente litt og se hva som skjer. Ja, på et annet sykehus ville du blitt medisinert forlengst. Der ville du ligget og lallet på en tolvmannssal, der alle de elleve andre karene ville vite hvem du er og hvorfor du var der - og da ville du utvilsomt bare blitt verre. Nei, jeg tror på frisk luft og mosjon, helst hard mosjon sånn at du glemmer å tenke på alt som har med seksualitet å gjøre. Kanskje du faktisk greier å bli kjent med en pike på den riktige måten.
Even bare nikket. - Jeg håper det. Det er jo en synd.
Legen fnyste. - Synd .... synd meg her og synd meg der! Jada, det sies at det er en synd, men det er det så mye som er. Skulle jeg unnlatt å la husmor Sanna styre her, kanskje? Det skal visst også være en synd. Hun skal jo ikke oppløfte sin røst i forsamlingen, men det er hun jo mer enn god nok til. Nei, hun er verdt sin tunge vekt i gull. Nei, Even, prestene og den tykke svarte boken vil nok ha det til at det er synd. Sodomi.
Så så han på Even igjen. - Vi skal finne noe du kan gjøre, og så kommer du tilbake hit om en uke.
Even puttet tegneboken trygt tilbake i lommen. Han var sliten av alt det uvante, og da kvelden kom sovnet han nesten før han fikk lagt hodet på puten.