Chapter Text
∞
" Jeg skulle ønske eventyrene ikke startet med Det var en gang. De skulle startet sånn: Det er en gang. Eller enda bedre: Det blir en gang. "
- Lars Saabye Christensen
Det hele begynte med en kvinne. Det var først èn kvinne. Hun var enda ikke spesiell, men hun kom til å bli det. Hun kunne som oftest ses på piren ved havet like før solnedgang. Der lente hun kroppen mot det rustflekkete rekkverket som om det personlig tilhørte henne, som om hun hadde gått dit i århundrer. Ansiktet hennes var skjult av en bredbremmet solhatt, Ray-Ban solbriller med leopardmønster og det tykke, brune håret som falt på siden av ansiktet. Man kunne derfor ikke se hva hun tenkte der hun stod og man visste heller ikke hvem hun var, men sjømennene som ankret jollene sine på piren kalte henne Madame Sunset.
I en lang periode var det kun to ting som var sikkert på Moder Jord; mennesker klarte ikke å elske hverandre tilstrekkelig og Madame Sunset ville stå ved rekkverket sitt før natten kom. Hun var der da de fyrte av fyrverkeriet på stranden og himmelen eksploderte i tusen farger, og hun var der da vinteren kom snikende med tåke og kalde regndråper. Hun var der like før vårstormene satte igang og hun kom tilbake igjen like etter. En gang smilte hun til en matros som klaret ut av den nettopp fortøyde båten sin og han snublet nesten ut på havet av overraskelse. Han smilte usikkert tilbake og tenkte at han aldri kom til å glemme det øyeblikket. Han ventet på henne kvelden etter, men piren stod ensom, og havet slo de svarte bølgene sine inn og stjernene kunne såvidt skimtes gjennom den evige forurensningen av bylys ikke langt unna og stillheten i lufta var til å smake på.
Piren kom ifra den dagen til å savne sin Madame Sunset, for hun kom ikke tilbake. Sjømennene tenkte ofte på henne, for det var som om en del av den faste verden hadde falt av og etterlatt et hull, men så vente de seg til ensomheten og sommeren kom.
I en annen del av landet fantes imidlertid et hus hvor ingen hadde hørt om underligheten ved havet. Under taket bodde to foreldre med grånende hår og terrasse for morgenkaffe. De kjente kvinnen under et annet navn. Hun var ingen underlighet for dem.
Angelica, vår datter.
Angelica.
Da magen hennes begynte å vokse skiftet hun fra de vanlige tettsittende plaggene hun likte til noe som kunne gripes av vinden. Luftige bluser, løsere bukser, sandaler. Hun brukte fortsatt ofte hatter, når været tillot det. Det gamle forstadshuset kunne ikke skryte på seg innebygd ventilering, og noen dager og noen netter var uutholdelige. Når det var slik gikk hun taust rundt i huset med en kinesisk vifte. Matlysten forsvant i heten. Moren laget iste og delte ut, med sugerør. For å være en ny start på livet virket de ni månedene som et sneglerace. Hun svettet, hun sukket og moren ga henne iste.
Ingen turte spørre noe mer og sådan ble et tabu etablert som skulle være ut en hel familieenhet. Da natten endelig kom da de for til sykehuset og- etter atten timer i fødeseng- en skapning ble født, ble bare ett navn ført opp på fødselsattesten.
"Så spedbygd," sa en av pleierne på vakt den natten.
"Hun tar etter moren sin," sa hun som før kun hadde vært mor og nå var bestemor, og tok imot ungen.
Den tok virkelig etter moren sin. I det lille røde fjeset var morens nese og munn. Noe over øynene fortalte at den hadde et anlegg får å være sta. Om faren kunne man ikke si noe om. Kanskje hun lignet ham mer enn hun lignet Angelica. Bestemoren rynket pannen og kikket på den lille. Hun kastet et spørsmål over skulderen til den utslitte moren i sykehussengen.
"Hva gjør du nå? Du har allerede malt rommet blått."
Fra sengen lød et langtrukkent sukk. Angelica strøk svetteperler vekk fra pannen, men svarte ikke. Istedet lukket hun øynene og lot morens stemme fylle værelset.
"Hun er ingen Arnold, det er ihvertfall sikkert. Hva med Arn? Arnie? Er sånne kjønnsnøytrale navn fortsatt populære? Angelica?"
Bestemoren kikket på datteren sin, deretter på datterdatteren, som allerede hadde falt i søvn. En pleier sa seg villig til å ta seg om barnet en stund ("Å, så søt!") mens bestemoren gikk for å finne den nærmeste telefonen på avdelingen. I denne tiden av døgnet fantes ingen kø eller egentlig noen andre å se i de trange korridorene unntatt noen sporadiske hvitkledde menn og kvinner med mapper i hendene eller øynene festet på klokker som hang opp ned fra brystlommen mens de mumlet for seg selv. Det var en fredelig natt.
Hun slo inn nummeret, kom på at hun hadde trykket feil da en gretten engelskmann svarte og prøvde på nytt. Det plinget i mørket i det lille forstadshuset, men den gamle mannen hadde ikke lagt seg ennå. Han grep telefonrøret på det andre ringet og ba med anspent stemme om å få vite hvordan fødselen gikk. Selvfølgelig kunne kona hans ikke se det gjennom linjen, se at han lente seg tungt mot skrivebordet på kontoret, som om det var alt som holdt ham stående. Da han fikk nyhetene rettet han seg opp. "Å."
I andre enden nikket kona. Hun snakket opprømt, klar over at alt skulle endre seg og samtidig ikke, klar over at hun nå hadde ansvar i former hun ikke hadde hatt tidligere. Det er en merkbar forskjell på å oppdra et barn og et barnebarn. Helga visste dette instinktivt. Da hun noen minutter etter la på hadde en tanke kilt seg fast i hodet hennes. Den var så irriterende, som mais mellom tennene, at hun ignorerte Angelicas behov for hvile og vekket henne useremonielt. Angelica fektet henne unna.
"Hva er problemet ditt?!" ba hun. Øynene hennes var røde.
Helga vek ikke unna.
"Hun ligner ikke en Arnie, gjør hun vel? Jeg vet hva hun ligner. Hun ligner en Maria."
Angelica stirret på henne med øyne som brant i kantene. Så snøftet hun. Hun kom aldri til å innrømme det, men et tilfelle av den permanente typen hadde dukket opp. Helga hadde rett. Uansett hva hun gjorde nå, så var det tilfelle.
En Maria var født.
Faren min tråkket nesten ihjel gasspedalen for å nå fødselen, men han rakk ikke frem før de hadde rukket å kutte navlestrengen. Deretter ble han rakt meg, som skrek av fulle lunger og ikke ville roes ned av noen makt. "Hun er ihvertfall i live," var det noen som sa i fleip. Faren min gynget meg, hvisket den første nattasangen han kom på, og sakte minsket volumet mellom veggene og etterlot den lille klinikken i taushet. Storebroren min kikket på med interesse nå som jeg ikke virket som en trussel. Han strakk seg etter meg og faren min viste han hvordan man holder en nyfødt.
De hadde flydd moren min sørover da riene begynte, så det var ikke det lokale sykehuset jeg ble født på. Men det var fortsatt Nordland over polarsirkelen og storebroren min holdt meg opp mot det store vinduet ut mot verden mens han annonserte: "Se, se! Sol! Se på sola!"
Det skulle visst ha fått alle til å le. I lyset fra en sol som nektet å dø ble jeg sendt rundt som et trofe fra arm til arm. Moren min lå utslitt og så på med et smil om leppene, for trett til å si noe mer. Hun sovnet i all feiringen. De glemte henne av.
En time senere kom de for å måle meg på alle måtene man måler en baby. Bra for dem at jeg for lengst hadde sovnet under den dempede praten og varmen fra syv familiemedlemmer, for jeg gjorde ingen motstand lenger. Det som ikke var bra var min mors verdier. Hun våknet ikke da de snakket til henne. De kom til å trekke i teppet og madrassen viste seg å være våt av blod.
De sparket til hjulene på sengen og kjørte henne fra oss. En ny ventetid begynte og kanskje faren min begynte å lure på om han hadde kommet for sent til en fødsel for å komme tidsnok til et dødsfall. Timene snodde seg. Jeg hvilte i storebroren mins favn. Han viste meg pokemonkortsamlingen han alltid bar meg seg. Tanten min så på uten å se. Solen stekte inn vinduet.
Også kom timen. En mann kom inn og alle unntatt broren min reiste seg. Onkelen min spratt opp med en slik hastighet at han veltet kaffekoppen på broren min sitt prisede Scyther-kort (som han på et vis mente var min feil og aldri lot meg glemme, "din dust, vet du hvor mye det var verdt?").
Det viste seg å ikke være verdt all oppstandelsen. Mannen kom med gode nyheter. For det meste.
Detaljene var tekniske. Essensen av dem var at noen medisiner var feiladministrert og normalt ville det ikke hatt så mye å si, hadde det ikke vært for at moren min led av noe veldig spesifikt som påvirket blodplatene hennes. Hun kom til å klare seg, sa han. De hadde situasjonen under kontroll nå. Alle pustet lettet ut, men mannen var ikke ferdig. Da han fortsatte var stemningen beklemt.
"Jeg er redd det ikke vil være mulig for henne å få flere barn etter dette. Og hun må sannsynligvis gå på medisiner resten av livet. Og ha jevnlige undersøkelser hos legen. Det er det hele."
Det ble det også. August ebbet ut mens vi ventet på å bringe henne hjem. Solstrålene lå lavere og nådde til slutt ikke over høydedragene utenfor byen. Sommeren lå en kort tid i koma og slo et siste hjerteslag. Far var så opptatt med å trave rundt at det som oftest bare var storebror, tante og meg i den lille hybelen vi leide for øyeblikket. Jeg fikk se flere pokemon. Klasseforstanderen hjemme ringte og lurte på hvor det ble av broren min. Høstløv begynte å dukke opp på trappen opp til inngangsdøren.
Så en dag ringte hustelefonen, og for første gang satte far seg ned i sofaen og så på Digimon med oss. Tante kunne dra. Hun fikk broren min til å love å ringe av og til, spesielt måtte han fortelle om det var spennende å begynne i første klasse. Hun dyttet forsiktig unna fødselspleddet vi hadde fått fra sykehuset- gult med mønster- og kysset meg på pannen. Hun så forventningsfullt på far.
"Du vet at hun må få et navn nå? Før Skattetaten kommer å døper henne Kjøttfrid eller noe sånt."
Far lo. "Jeg tror det skal litt mer til enn en måned før det skjer."
Storebror dunket rulleskoene sine i gangen så de begynte å blinke. "Er det sant?? Pappa, du må kjappe deg. Før de kommer å tar henne."
Da vi hentet mor på sykehuset var hun enig. En sykepleier måtte trille henne ut til bilen i rullestol og minnet henne på at hun helst ikke skulle bevege seg mye fremover til noe var grodd. Mor protesterte ikke. Straks hun var kommet i bilen lente hun hodet mot bilvinduet for å sove. Huden hennes var veldig blek.
"Mamma, du trenger ikke å være redd for at Statetten skal komme å ta lillesøster, for jeg har funnet ut navnet hennes," lød det fra baksetet hvor oss søsken var spent fast.
Gjennom medisintrettheten smilte mor. "Ja ha?"
Oppmuntret lente storebror seg fremover så langt setebeltet tillot. "Jo, jo! Hun kan hete Sol. Det er et godt navn fordi ingen som heter Sol kan noengang være lei seg. Jeg er 100% sikker!"
"Sier du det?" sa mor og gløttet lattermildt mot far. Han hadde fått livet tilbake i øynene og skjegget han hadde vokst de siste ukene var barbert vekk. De ante det ikke da, at på tross av gleden av å ha mor tilbake, så ville restitusjonen ta såpass av familien i en lang tid fremover, at det ikke var rom for å være fulltidsmor før jeg fylte seks måneder. Det var imidlertid masse tid til å være fulltidsbror og i mellom alt medisinstyret hadde han fullstendig ignorert navnet det var bestemt at jeg liksom skulle ha og istedet tatt til å kun kalle meg Sol.
Etter skolen satt jeg på fanget hans og prøvde å etterligne grimasene han lagde mens han sa: "Bra, Sol. Se nå- blæææh!"
Far kjeftet på ham når han, omtrent hver fullmåne, ikke var opptatt med å jobbe eller se til mor. Men Sol var det besteforeldrene mine også begynte å kalle meg og like før den første bursdagsfeiringen min ga foreldrene mine omsider opp. Midnattsolen skinte igjen. Jeg hadde lært meg å vinke ha det og danse som en teletubby (vel, nesten) og navnet mitt var Sol Aamundsen.