Chapter Text
Det er fredag kveld. Jeg sitter i stua med telefonen i hånda og har akkurat avsluttet en samtale med Elias. Han skal bort i helga og hun som skulle passe hunden ble plutselig syk. Så da ringte han meg og spurte om hjelp. Jeg sa så klart ja med en gang for jeg elsker den litt viltre hunden.
Å passe Billy kommer til å bli helt perfekt. Isak har eksamen på mandag og skal lese i helga. Han blir ofte oppslukt i bøkene og glemmer alt for ofte å ta pauser, men nå kan jeg tvinge ham bort fra lesinga og ut i frisk luft.
I tillegg kan han kose masse med Billy. Jeg vet at hunder kan roe nerver i helspenn, både Billy og andre hunder har gjort det utallige ganger med meg, og jeg er sikker på at det finnes minst en seriøs forsker som kan backe meg på det.
Telefonen glir mellom fingrene. Jeg vurderer å sende Isak en melding og si ifra om hundepassinga, men bestemmer meg for å droppe det. Tenker det kan være en fin overraskelse til han kommer hjem.
Elias kommer omtrent en time senere og jeg blir overfalt av Billy idet jeg åpner døra. Han hopper på meg. Jeg setter meg ned på huk og koser med ham mens Elias går inn med tingene hans.
“Jeg satt tingene hans under kjøkkenbordet.”
“Okei, fint.”
“Takk igjen for at dere vil passe Billy.”
“Du vet vi alltid gjør det.”
“Hvor er Isak forresten?”
“På skolen ennå.”
“Shit ass. Så sent på en fredag?”
“Ja, det er siste helga før eksamen. Mye lesing da.”
“Er du sikker det ikke blir stress med Billy for Isak?”
“Neida, det kommer til å gå fint.”
Billy står ved siden av meg når jeg får den sedvanlige hadet-klemmen av Elias. Halen til Billy logrer og treffer leggen med jevne slag. Jeg lukker døra og Billy følger glad og fornøyd etter meg inn på stua.
Vi leker og koser mye før han til slutt faller til ro på teppet sitt. Jeg legger meg på sofaen med en lydbok mens jeg venter på at Isak skal komme hjem. Telefonen min ligger på brystkassa og jeg blir akkurat ferdig med boka idet den begynner å vibrere.
Snart hjemme. På Tøyen nå 💖 Gidder du varme opp lasagnen fra i går?
Smilet brer seg når Isaks melding leses opp. Jeg går ut på kjøkkenet uten å svare ham. Leter i stedet frem lasagnen fra kjøleskapet og dekker bordet. Mamma ringer meg idet jeg skal sette lasagnen i mikroen og jeg må tilbake ut i stua igjen for å finne telefonen.
Samtalen blir kort for jeg vil ha maten klar til Isak kommer. Jeg regner med han har glemt å spise igjen og er ihjelsulten.
Når jeg kommer inn på kjøkkenet hører jeg slafselyder. Først skjønner jeg ingenting, for Billy har ikke fått mat ennå, men så går det opp for meg at jeg satte fra meg lasagnen på kjøkkenbordet og når jeg får tak i den ildfaste formen, er den nesten helt tom.
“BILLY!!!”
Det piper i Billy. Så hører jeg han tasse ut av kjøkkenet. Han ble nok skremt, kanskje litt skamfull også?
Hva skal jeg gjøre nå? Isak er jo hjemme hvert øyeblikk. Jeg må fikse noe annet – fort! Hjernen går i stå og plutselig har jeg null kontroll på hva vi har i kjøleskapet. Jeg åpner døra og ser med hendene, bruker langt tid, men til slutt har jeg funnet frem alt jeg trenger til et par ostesmørbrød. Jeg tar med meg alt ut på benken og finner frem toastjernet.
"Hallo. Jeg er hjemme."
Jeg ønsker alltid at Isak skal komme raskt hjem, men akkurat nå hadde jeg håpet å få ferdig maten før han kom. Jeg legger fra meg kniven, irritert over at alt går så tregt med meg, og går ut i gangen.
Sekken til Isak går i gulvet med et dunk, og høylytte sukk og stønn fyller gangen.
Jeg åpner armene og drar Isak inn i favnen min. Han legger hodet på skuldra mi og borer ansiktet inn i halsen. Jeg kysser ham i håret og stryker ham på ryggen.
"Hei, baby." Det romler høyt i magen til Isak. "Oi, noen er sulten her."
"Mm. Sykt sulten." Isak mumler inn mot halsen min. “Har tenkt på den lasagnen hele veien hjem og gledet meg. Du fikk meldinga mi, sant?”
"Eh… angående den lasagnen…"
"Har du glemt å varme den opp?"
"Nei, jeg var på vei. Men så ringte mamma og når jeg var ferdig så hadde Billy spist opp mesteparten…"
Isak løfter hodet. "Billy?"
"Ja. Sorry ass.” Jeg ler lett, for det er jo litt komisk. “Jeg tenkte ikke på hvor jeg satt den."
Isak trekker seg brått ut av klemmen og sukker dypt. Jeg får umiddelbart en følelse av at han er irritert.
“Even… du må jo se hvor du setter ting.”
“Ja, det er lett.” Jeg himler med øynene.
“Nei, okei. Men likevel…”
Isaks tonefall og mange tunge sukk bekrefter mine antagelser. Han er irritert. Men det er kanskje ikke så rart?
“Er Elias her forresten?”
“Nei.” Jeg rynker panna. “Hvorfor spør du om det?”
“Fordi du sier Billy er her.”
“Åh. Nei, nei.” Jeg sprekker opp i et smil. “Elias kom med ham i sta. Hundepasseren ble syk og det var krise. Så jeg sa vi kunne passe ham i helga. Blir ikke det fint? Jeg har gjort klart til ham i stua. Funnet frem fleecepleddet hans, sånn som sist, og maten hans står foreløpig under kjøkkenbordet."
“Passe han? Vi?” spør Isak.
“Ja, eller mest jeg da, siden du sikkert skal lese. Men jeg trenger hjelp med å lufte ham. Tenkte vi kunne ta ham med til Frognerparken. Der kan han få løpe litt og så kan vi kjøpe kaffe og vaffel fra caféen."
Ordene bare triller ut av meg. Jeg klarer ikke stå i ro, vipper føttene opp og ned gjentatte ganger, fordi jeg er så glad og gleder meg sånn til utflukten jeg har planlagt.
“Er du seriøs nå Even?”
“Ja. Er det noe galt?”
“Jeg har eksamen på mandag ."
"Og så?"
"Og så? Jeg skal lese hele helga. Det vet du jo!”
Isaks stemme er skarp. Han høres både oppgitt og misfornøyd ut, og jeg skjønner ingenting. Jeg kommer jo bare med en greie for å gjøre helga litt hyggeligere. Skuffelsen kommer snikende, for dette var ikke reaksjonen jeg hadde ventet meg.
Jeg lener meg mot dørkarmen til stuedøra og fester blikket på Isak, eller der jeg tror han er for jeg har helt mistet oversikten over hvor han befinner seg.
"Men du må jo ta deg noen pauser?" Ordene svinger seg opp i et spørsmål.
"Jeg kan ikke ta så lange pauser." Jeg hører Isak sukke dypt – igjen. “Dessuten kommer jo Sana i morgen klokka ti. Vi skal studere sammen hele dagen. Du vet jo godt at hun ikke er så glad i hunder.”
“Kommer Sana?” spør jeg overrasket.
“Ja, det har jeg jo fortalt deg.”
“Nei…?”
“Jo, Even. Opptil flere ganger. Senest i dag tidlig da jeg ba deg kjøpe med te til henne.”
"Te?" Nå skjønner jeg mindre og mindre. Isak har da ikke bedt meg om å kjøpe te. Da ville jeg jo husket at Sana kom.
"Ikke si du har glemt å kjøpe te?"
"Jeg har ikke kjøpt te, men jeg kan heller ikke huske at du ba meg gjøre det."
"Herregud Even." Isak hever stemmen. "Jeg sa det jo til deg før jeg dro."
Jeg tenker tilbake på morgenen og husker ikke stort annet enn at Isak var stressa fordi han hadde forsovet seg og snakket til meg mens han løp mellom soverommet, badet og kjøkkenet.
“Ja vel… men det fikk jeg altså ikke med meg i kaoset i morges.”
"Faen ass! Som om jeg ikke har nok å tenke på. Nå må jeg jeg ut i morra tidlig og kjøpe den fuckings teen til Sana også."
Jeg svelger irritasjonen av å feilaktig få skylda for den manglende teen og foreslår heller noe for å lette litt på situasjonen.
"Jeg kan gjøre det jeg."
"Du? Pfft."
Det tydelige snøftet og den tilsynelatende plutselige ikke-eksisterende tiltroen til meg, sender irritasjonen til værs. Jeg hever stemmen flere hakk.
"Ja, jeg! Jeg klarer faktisk å gå på butikken og kjøpe te."
"Nei, jeg gjør det selv."
Billy dytter snuten ivrig mot låret mitt på jakt etter oppmerksomhet. Men gleden over at han skal være her i helga er på vei til å forsvinne, så jeg bare dytter ham unna meg. Han kommer tilbake, og presser seg frem og ut i gangen.
"Herregud, Isak. Hvorfor er du så jævla sur?”
"Sur?" Isaks stemme går opp i fistel.
"Ja, du er jo pottesur! Bare fordi jeg har sagt ja til å passe Billy. Jeg trodde det skulle være hyggelig å få deg hjem jeg..."
"Det er ikke min feil i hvert fall. Først har du dratt den bikkja inn i hus og så spiser den opp maten min!"
"Serr Isak? Nå er du jævlig urimelig. Vi har mer mat i kjøleskapet og jeg prøver bare å gjøre noe fint for deg, noe som kan hjelpe..."
"Hjelpe?" Isak snøfter. "Du fucker opp den viktigste lesehelga mi ved å ta med deg en hund hjem. Hva med å spørre meg om det er greit først?"
Det smeller hardt i ei dør og det rykker til kroppen min. Jeg hører noen skrapelyder og så begynner Billy å ule. Jeg krysser armene og hever øyenbrynene.
“Sten…”
"Hva skal Billy hjelpe til med liksom? Quizze meg i biologi? Isak avbryter meg.
"Ja, det var akkurat det jeg hadde planlagt.” Jeg himler med øynene. "Han lånte ipaden min og har lagd quiz i hele kveld."
"Det er ikke morsomt, Even.” Isak sukker høylytt. “Jeg trenger seriøst å konsentrere meg om lesinga. Alt den bikkja kommer til å gjøre er å lage mer jobb og stress for meg."
“Det er faen ikke sant. Men bare drit i hele greia. Jeg skal ta meg av Billy selv. Gi ham mat og gå tur med ham.”
“Even…. du skjønner vel at det ikke går?”
Isaks nedlatende tone sender blodtrykket rett til værs og jeg kjenner det bruser inne i meg.
“Nei, det skjønner jeg ikke.”
“Hallo! Er du helt tett i pappen?" Isak hever stemmen ytterligere. "Det er ikke noe jævla førerhund du skal passe.”
"Så du tror ikke jeg klarer å gå tur med hunden alene?"
"Det er ikke så lett, Even."
"Det er ikke så fryktelig vanskelig heller."
"Jeg vil ikke at du skal gå tur med den bikkja alene. Det kan du bare glemme."
"Glemme?" roper jeg og kjenner det koker inne i meg. "Hvem tror du at du er? Du er ikke noen jævla verge! Hvis du tror jeg overhodet bryr meg om deg og hva du sier, så må du tro om igjen. Jeg gjør akkurat som jeg vil!"
Det blir stille – lenge. Litt unormalt stille. Hvorfor sier ikke Isak noe? Er han tom for argumenter?
"Hører du? Isak? Isak? Har du mista stemmen eller?"
Brått hører jeg det skramler og bråker inne på kjøkkenet. Jeg går mot døra og stiller meg midt i åpningen. Ikke faen om Isak skal få snike seg unna en gang til. Jeg hører ei skapdør slås igjen før det blir stille.
“Hva er det du vil?” Stemmen til Isak er skarp.
"Bare går du midt i samtalen uten å si ifra?"
"Ja!" Svaret kommer kontant, uten nøling eller tegn til anger.
"Det er så jævlig dårlig gjort av deg. Du vet jeg hater det!"
"Jeg kunne ikke brydd meg mindre om det akkurat nå."
Ordene treffer hjertet som en skarp kniv. Det svir bak øyelokkene. Jeg prøver å si noe, men klumpen i halsen sperrer for alt som vil ut. Jeg kniper igjen øynene og biter meg hardt i leppa for å stagge gråten.
Ikke faen om jeg skal være den hjelpeløse, handikappede fyren som bare begynner å grine. Jeg snur meg og går ut i gangen. Setter meg på krakken og finner frem noen sko. Om de er mine aner jeg ikke.
“Hvor skal du?”
“Ut!”
“Klokka er jo snart halv ett… hva faen skal du gjøre ute så sent?”
“Det skal du bare drite i.” Jeg reiser meg og griper tak i stokken fra opphenget ved siden av knaggrekka.
"Det er mørkt ute."
“Det mørkt hele fuckings tida.”
“Even…” Jeg kjenner hånda til Isak på armen min og slår den unna meg.
“Slipp!”
“Greit. Kanskje du bare skal ta med deg bikkja i samme slengen?"