Archive of Our Own ^beta

Chapter Text

Jeg hørte latteren deres mens jeg løp.

Føttene mine når de traff bakken og pusten min. Det føltes ut som at hjertet mitt holdt på banke seg ut av brystet mitt. Tårene svei i øynene mine.

Jeg hadde alltid vært rask, det lå i genene mine. Alle Skogsalver var genetisk raske, det lå i rasen. Jeg hørte de rope etter meg: «Dra tilbake til Himmelbyene, der du hører hjemme, Engel!».

Tårene rant nedover kinnene mine nå.

Det var ikke sant, jeg var ikke en Engel, bare halvt. Og jeg hadde ikke hørt noe mer hjemme i Himmelbyene enn jeg gjør her, de hater Mixraser som meg like mye i Himmelbyene som her, om ikke enda mer.

Jeg løp rundt et tre, unngikk akkurat å løpe rett inn i det.

Jeg kjenner utmattelsen bli større og større for hvert sekund jeg løper. Greiner og blader pisket mot fjeset mitt.

Luftmotstanden og vinden rev av hetten min som skjulte den mørkebrune, korte hestehalen min som ble umiddelbart lyst opp av den lille glorien min som hengte i luften over hodet mitt, rundt en hårtufs, som var formet som en slags trekant som hadde benyttet sjansen når jeg hadde mistet hetten min og sprettet rett oppover.

Ørene mine var akkurat som andre Skogalvers, litt lange, spisse og pekte nesten rett til siden, bare mer nedover.

Plutselig bråstoppet den ene foten min. Den hadde satt seg fast under en rot! I den samme farten jeg hadde løpt falt jeg og traff bakken.

Jeg kjente smerte ile gjennom den venstre hånda mi, altså skrivehånden min, og det høyre kneet mitt. Jeg studerte hånda mi fort, og konkluderte at håndleddet var brukket, og på siden av hånda, mellom tommelen og pekefingeren var et kutt som var dypt nok til å gi meg arr hvis jeg ikke fikk gjort noe med det snart.

Jeg sjekket kneet mitt og så at det hadde et lignende sår.

Jeg var forbanna over at jeg hadde fatt helekrefter, som fungerte på alt og alle som var levende (altså planter, dyr, fisker osv. med visse begrensninger på hva og hvor mye jeg kan hele pga jeg må bruke livskraften min for å gjøre det, altså eks: hvis jeg heler for mye, eller for store skader kan jeg besvime, bli syk eller i verste fall dø. Det er i hvert fall teorien min. Jeg har jo ikke akkurat testet ut dø -delen heller.) unntatt meg selv.

Plutselig registrerte jeg at ingen hadde kommet og angrepet meg enda, hverken med ord eller med slag. Jeg klagde ikke akkurat, men de hadde ikke bare gitt meg opp sånn.

Det hadde de aldri gjort, og det gjorde meg nervøs.

Jeg så meg rundt. Jeg kjente meg ikke igjen. Var dette planen deres? Å jage meg så langt vekk fra landsbyen og inn i skogen at jeg aldri kom tilbake til Oly, landsbyen min igjen? Hittil hadde det i hvert fall fungert.

En lyd.

Alle sansene mine bråvåknet.

Det var en lav knurrelyd.

Et monster!

Det må ha luktet blodet mitt! Det holdt seg skjult, så jeg kunne ikke se hva slags monster det var, men jeg visste at det ville angripe når som helst.

Plutselig hoppet den ut av buskaset og bykset mot meg så jeg kunne se hva slags monster den var.

En Velu! En Velu er en stor kattelignende skapning med mellomlang brun og grønn pels akkurat som katten min Mango.

Den har fire gule øyne som kan se i mørket, lange sylskarpe klør og tenner og kraftige bein som den kan hoppe langt med, og ta deg igjen på fem sekunder om du er hundre meter unna. Det er 72km/t!

Det siste jeg tenkte for forbeina dens traff brystet mitt og dyttet meg ned i bakken var at det var imponerende hvor mye fakta jeg kunne komme på i løpet av et sekund.

Chapter Text

Jeg våknet.

«Amber! Våkn opp!».

Mamma hadde tydeligvis ropt lenge, stemmen hennes var litt hes. Jeg lagde en lav «mm» lyd før jeg åpnet øynene mine og rullet av senga mi, bare fordi.

Jeg så at halv-lillesøstra mi, Mio hadde allerede stått opp som vanlig. Mango kom bort til meg og mjauet etter kos. Jeg klødde henne bak øret før jeg reiste meg opp.

Jeg gikk bort til speilet og gredde det lange, mørkebrune håret mitt før jeg festet det i to lange musefletter.

Jeg sukket da jeg så den vanlige hårtusten sprette opp fra hodebunnen min, uten at hårbørsten hadde noen effekt på den. Den hadde vært sånn siden jeg fikk hår, og blitt der siden.

Jeg tok på meg den beige genseren min, den sorte ullstrømpebuksen min, det mørkebrune skjørtet mitt, den mørkeblå ponchoen min med hette og de hjemmelagde sorte fingerløse hanskene mine som hadde hver sin hvite stjerne på.

Jeg stirret en liten stund på arret over øyet mitt jeg fikk en gang når jeg var åtte år og hadde blitt jaget dypt ut i skogen og angrepet av en Velu.

Jeg ble avbrutt i tankegangen min da døren inn til rommet mitt ble åpnet av... Melody? Så husket jeg at jeg hadde avtalt å ta følge med Melody til skolen i dag. Melody er bestevennen min, faktisk min eneste venn! Hun er også den eneste grunnen til at jeg fortsatt er i live!

Veluens forbein traff meg hardt i brystet og dyttet meg ned i bakken. Den klorte meg i fjeset sånn at jeg fikk et dypt kutt over øyet mitt.

Den skulle til å sette tennene i halsen min da ut av ingenting en grein traff den hardt i hodet flere ganger sånn at den mistet bevisstheten og falt oppå meg. Jeg prøvde å dytte den av meg, men jeg var for svak.

Plutselig kjente jeg at den ble lett nok til at jeg kunne så vidt dytte den til siden og av meg. Da så jeg at det var en jente på min alder som hadde hjulpet meg.

Jeg la straks merke til det hvite håret, den lyse huden og de blå øynene hennes, og lurte et øyeblikk på om hun kanskje var Fjellalv, fordi nesten alle Skogalver hadde mørk hud, men jeg så at ørene hennes pekte nedover, mens Fjellalvenes ører pekte rett opp, som Englenes ører bare spisse på toppen, så jeg skjønte at hun måtte være albino.

Hun hjalp meg opp, og vi løp vekk så langt vi kunne.

«Hvorfor er du så langt ute i skogen alene?» Spurte den hvithårede jenta når vi sluttet å løpe. «Jeg kunne spurt deg det samme.» svarte jeg. «Jeg spurte først.» «OK da»

Jeg forklarte hva som hadde skjedd, hvorfor jeg var skadd og navnet mitt.

«Nå er det din tur til å fortelle.»

«Jada»

Hun fortalte at hun het Melody Miller og at familien hennes hadde dødd under et trollangrep, og så hadde hun fått fosterforeldre, men de var altfor klengete, så hun hadde rømt hjemmefra.

Jeg merket meg den urovekkende lille sekken hennes da hun sa det, og ba om å få se gjennom sekken hennes som Melody nølte, men sa ja til. Etter å ha sett gjennom sekken hennes slo jeg fast:

«Dette vil bare vare et par dager!»

«Virkelig?»

Jeg overtalte Melody til å dra hjem igjen, og hjelpe meg med å komme hjem også. Og så dro vi hjemover.

«Skal vi dra, da?» «Ja bare vent litt, jeg må få på meg skoene mine.» Og så dro vi.

Framme på skolen gikk det som vanlig. I første time hadde vi svømmetrening hvor jeg prøvde å gå ned i vannet, men feiget ut nesten med en gang fordi jeg har hatt vannskrekk helt siden jeg holdt på å drukne når jeg var fem.

I andre time hadde vi førstehjelp. Jeg følger alltid med i disse timene for jeg har lyst til å bli lege når jeg blir voksen pga. kreftene mine. Nesten alle som får helekrefter ender opp som lege eller noe lignende.

Ikke det at det er vanlig å få helekrefter, det er ikke vanlig å få krefter i det hele tatt! Men så er det ikke så uvanlig heller! Mer sånn at 10% av alle Skogsalver får krefter. Og så er det forskjellige statistikker for de andre rasene, men jeg husker ikke hva slags.

Jeg tror Demonene har en ganske høy prosent som har krefter, men jeg er ikke sikker. Jeg tror kanskje det er det samme for Engler, siden Demoner er etterkommerne av Engler som har blitt kastet ut av Himmelbyene for å ha brutt reglene deres (de har mange av dem, regler).

Neste time var det matte. Ikke noe særlig å si om det, jeg fulgte ikke med i det hele tatt.

Etter skolen var jeg veldig trøtt. Jeg sa hadet til Melody og dro hjemover.

Jeg følte meg virkelig trøtt altså.

Jeg tenkte «Trodde jeg fikk nok søvn i natt» før jeg kjente trøttheten overta, og jeg mistet bevisstheten og falt sammen på den folketomme veien.

Chapter Text

Jeg hørte stemmer…

Jeg åpnet øynene mine.

Hvor var jeg? Jeg så meg rundt.

Vent, var ikke dette bak huset til Lenna Millot?

Lenna Millot er og har alltid vært hun som har mobbet meg mest av alle. De aller fleste i Oly visste om det, hun prøvde ikke akkurat å skjule det, men ingen gjør noe med det fordi nesten alle hater meg uansett.

Jeg reiste meg opp før jeg stivnet i sjokk.

Lenna Millot selv lå noen meter bak meg på bakken med øynene lukket. Noe virket galt.

Jeg snublet meg bort til henne, fremdeles litt døsig, og sjekket pulsen hennes. Den var ikke der. Hun var død. Og hadde blitt kvelt til døde, som de røde merkene på halsen hennes fortalte meg.

Jeg hadde helet henne, men når hun alt var død kunne jeg ikke gjøre noe.

Jeg reiste meg opp og stirret sjokkert ned på henne. Jeg skjønte ingenting. Jeg kunne ikke huske noe som helst fra etter rett før jeg skulle dra hjem fra skolen.

Hvorfor var jeg her? Og hvorfor er den døde kroppen til Lenna rett bak meg?

Jeg hørte skritt bak meg.

Jeg snudde meg rundt og så moren til Lenna, Nola Millot stirre på kroppen til datteren hennes før blikket vendte mot meg, øynene omtrent lysende av raseri.

«Du drepte henne!»

Og før jeg rakk å si noe bykset hun mot meg og slo meg ned i bakken, satte det ene kneet hardt ned i magen min og startet å slå meg hardt i fjeset.

«Jeg. Visste. Du. Var. Dårlig. Nytt. Jeg. Har. Alltid. Visst. Det!» For hvert ord slo hun meg.

Jeg greide ikke si noe. Blodet fløt fra nesen min og flere sår i fjeset mitt nå. Jeg startet å få skikkelig hodepine.

«Hva er det du gjør, Nola?» Faren til Lenna, Lenard Millot hadde kommet og så på oss, forvirret og kanskje litt forferdet.

«Hun drepte Lenna, Lenny! Hun drepte henne!»

Lenard la merke til dattera hans på bakken. Øynene hans røpet først ordentlig forferdelse, så tristhet og sinne før han dekket det bak pokerfjeset sitt.

«Så du henne gjøre det?»

«Nei, men-»

«Det vah ikke beg! (Det var ikke meg!)»

De snudde seg mot meg.

«Din løgner!» Nola kastet seg mot meg igjen, men mannen hennes holdt henne tilbake.

«Vil du ikke heller at hun skal bli bortvist?»

Nola tvang blikket vekk fra meg og mot Lenard.

«Det er sant.» Innrømte hun.

Jeg så på dem. Jeg var svimmel, trøtt og kvalm. Hjernerystelse. Jeg kjente igjen symptomene siden vi har lært dem i en førstehjelpstime på skolen. Jeg la hodet mitt over til siden mens jeg hørte de to diskutere, og konsentrasjonen min forsvant gradvis.

Jeg stirret på en døende myrfiol, favorittblomsten min. Jeg la fingertuppene på stilken dens og lot litt av livskraften min flyte gjennom fingertuppene og hele blomsten uten å tenke over at jeg kom til å bli mye slitnere etter det.

Myrfiolen reiste seg opp igjen og fikk tilbake den svake lillafargen den skulle hatt.

Jeg la merke til at de sluttet å snakke, så jeg så bort mot dem. Begge to stirret på meg.

«Det er sant, du kan gjøre det der!» sa Lenard. «Vel? Gjenoppliv dattera mi nå!»

Jeg så på han.

«Jeg kad ikke. Hud eth alt død. Jeg kad ikke gjøthe doe sådth, i teothied hadde jeg dødd ob jeg hadde pvøvd. (Jeg kan ikke. Hun er alt død. Jeg kan ikke gjøre noe sånt, i teorien hadde jeg dødd om jeg hadde prøvd.)»

Nola gikk bort til meg, dro meg opp i en sittende stilling etter kragen og klasket meg så hardt i kinnet at hodet mitt ble kastet til høyre (som ikke hjalp noe særlig med hjernerystelsen min).

Jeg skrek ut i smerte.

«Gjør det!»

«Jeg kad ikke! Det hadde ikke fudgerth! (Jeg kan ikke! Det hadde ikke fungert!)»

Hun skrek av frustrasjon, og kastet meg ned på bakken igjen hvor hodet mitt traff en stein på bakken. Det gjorde vondt, men det var ingenting mot smerten i kinnet mitt. Hun pekte på Lenard.

«Pass på at hun ikke stikker av. Jeg henter sheriffen.»

Så dro hun.

«Ja, fordi jeg er definitivt i form til å stikke av, ja.» tenkte jeg sarkastisk.

Etter en stund kom hun tilbake med sheriffen.

Amber lå fortsatt på bakken, men nå så svimmel at det føltes ut som at verden spinte og neseblødningen hadde vart så lenge at halve forsiden av ponchoen hennes var dynket i blod. Svimmelheten var sikkert en blanding av hjernerystelsen og blodtapet.

Hun svettet en del og pusten hennes var ganske rask. Hun hadde knepet igjen øynene hennes som om det hjalp mot smerten og greide ikke å følge med på noe som foregikk rundt henne.

Sheriffen bøyde seg over den tilsynelatende døde jenta.

«Men hun her er jo ikke død? Sa du ikke du fant en død jente?»

«Feil jente! Hun er morderen. Her er hun som faktisk er død, og hun er dattera mi, ikke bare en tilfeldig jente!»

«Å ja.»

Så gikk han til Lenna Millot’s døde kropp i stedet.

Han studerte Lenna før han skrev noe langt i notatboka si mens han hørte på Millotene forklare hvordan de hadde funnet jentene.

Uvitende om det som skjedde bare noen meter unna henne, kjempet Amber for å holde seg våken, men hun kjempet en forgjeves kamp. Hun holdt på å miste bevisstheten.

«Uansett burde vi kanskje få den greien til en lege snart, før hun også dør.» sa sheriffen.

Nola kastet et blikk på den svettende og bloddekkede jenta før hun sukket.

«Ok da. Jeg vil ikke bli siktet for mord.»

På veien tilbake tapte Amber kampen mot bevisstløsheten mens hun ble bært.

«Det var da veldig mye bråk?» tenkte Melody.

Hun kikket ut av vinduet sitt, siden det pekte mot gaten der hvor bråket kom fra. Hun så at årsaken til bråket var en masse alver som sto i kanten av gaten og så på noen som gikk i midten av gaten.

«Er det noen viktige folk kanskje?» tenkte hun.

Hun så nærmere. Så gispet hun. Disse «noen» var sheriffen og Lenard Millot som bærte den tilsynelatende bevisstløse Amber som var dekket av sår, skrammer og blod mellom seg.

Så skjønte hun at de måtte være på vei til legevakten.

Den hvithårede jenta så etter dem lenge etter at de hadde forsvunnet ut av syne før hun til slutt satte seg tilbake i senga hennes og startet å lese igjen nå som alt bråket var borte.

Chapter Text

Jeg våknet opp.

Jeg åpnet øynene mine for å se opp i et hvitmalt tak.

Først var jeg veldig forvirret, maling var kjempedyrt! Hverken mamma eller pappa (stefaren min som jeg kaller pappa fordi den "ekte" faren min forlot mamma mens hun var gravid med meg fordi "det var imot reglene å ha en mixrase som barn". Han er Engel hvis du ikke skjønte det.) har råd til det.

Så la jeg merke til smertene i fjeset og hodet mitt.

Jeg måtte være på legevakta.

Jeg følte derimot ikke effektene av blodtapet lenger, så de måtte ha fått tak i Leon Kiter, og fått han til å hele meg, ettersom for øyeblikket var han den eneste heleren som jobbet i legevakta.

Grunnen til at jeg vet om dette er fordi han er faren til Meena, hun jeg er forelska i! Hun har aldri noensinne mobbet meg, og noen ganger har hun til og med smilt til meg!! Pluss at hun er så pen, med det sorte, korte håret hennes, de store, mørkebrune øynene hennes og den mørke, glatte huden hennes..

Jeg tok meg til nesen min ubevisst og la merke til at det var en bandasje der.

Det gikk et sekund før jeg skjønte hva det måtte bety, jeg hadde brukket nesen! Så det var derfor jeg hadde snakket så rart før jeg mistet bevisstheten..

Plutselig hørte jeg døren inn til rommet mitt åpnes. Jeg så mot den og så pappa komme inn. Han så at jeg var våken, smilte svakt og kom bort til meg.

«Havery (moren min) kunne ikke komme for hun måtte dra på danseforestillingen til Mio, men de begge kommer så snart den er over.» Han la en hånd på hånda min.

«Det gåth fidt.»

Al Nodal, stefaren min har vært en bedre far enn det Clyde Aro noensinne kunne vært.

Han og mamma giftet seg når jeg var tre og hadde Mio et år senere. Jeg husker ikke bryllupet deres, men jeg vet jeg var med fordi den tre år gamle meg var med på bryllupsmaleriene selv om maleren ikke malte inn glorien min for å få meg til å se ut som en "ekte skogsalv".

Pappa fant fram en stol og satte seg ned ved siden av meg.

«Hva var det som skjedde? Marc Ledna (sheriffen) sa at du.. hadde noe med mordet hennes å gjøre, men det kan da ikke være sant, vel?»

Han så på meg forsiktig som om han var redd jeg ville eksplodere om jeg trodde han trodde at det var jeg som drepte Lenna.

Jeg sukket.

«Jeg husker ingenting fra etter rett før jeg skulle dra hjem fra skolen til jeg våknet opp rett ved Lenna’s døde kropp, men hun ble kvelt til døde og jeg er ikke sterk nok til å gjøre noe sånt.»

Pappa så på meg lenge før han smilte svakt igjen. Han sa ikke noe, men jeg visste at han var lettet. Han hadde trodd det var meg, men han ville høre min side av historien før han var sikker. Nå trodde han på meg, forhåpentligvis.

Jeg kikket opp idet det banket på døra. Pappa gikk og åpnet døren. Utenfor sto en lege. Jeg leste på navnelappen hennes at hun het Skylar Renal.

«Hei, jeg skal bare sjekke hvordan pasientens sår heles, om jeg kunne sluppet inn?»

Hun pekte til at pappa fortsatt sto i døråpningen.

«Hm? Å ja, beklager.»

Han flyttet seg ut av veien, om ikke litt rødere i fjeset.

«Hun er våken, foresten.» sa han for å riste av flauheten.

Lege Renal så bort på meg og så fort vekk igjen.

Jeg registrerte at hun var en av de som kun mislikte meg, og at hun antakeligvis prøvde å ignorere at jeg var Mixrase for å kunne gjøre jobben sin ordentlig.

«Nå som den- hun, mener jeg, er våken vil jeg også gjøre noen tester. Heleren kunne bare hele blodtapet hennes, før han måtte sove fordi han allerede hadde helet noen andre tidligere den dagen, og hun hadde fått en del slag i fjeset som kan ha endt opp i hjernerystelse, men jeg må sjekke først. Derfor trenger jeg at du går ut en stund, og så sier jeg ifra når du kan komme inn igjen.»

Jeg la merke til at hun snakket som om jeg ikke var der. Det var litt sårende, men jeg var vant til det. Pappa kastet et blikk på meg før han gikk ut.

Mens lege Renal testet om jeg hadde hjernerystelse (som det viste seg at jeg hadde), fortalte hun at Nola Millot hadde anklagd meg til politiet for mordet til dattera hennes.

Jeg var ikke akkurat så overrasket, etter hvordan hun hadde reagert når hun så meg ved siden av liket til Lenna.

Så hadde hun fortalt at heleren ville komme innom meg og hele meg ferdig om et par timer, og at jeg imens ikke måtte se på noen sterk lyskilde (som sola), se for lenge på noe nærme (som å lese) eller å bevege meg så mye.

Deretter skyndte hun seg ut og ga pappa tillatelse til å komme inn igjen.

[senere]

Nå som heler Kiter (jeg hadde hatt rett, det var han) hadde helet meg (nesen min gjorde fortsatt vondt, men den var ikke brukket lenger, og det var det eneste av skadene mine som var igjen), om ikke litt surt -antakeligvis en av de som kun misliker meg-, kunne jeg endelig dra hjem.

Mamma og Mio hadde kommet fram litt før heler Kiter hadde kommet. Idet vi skulle til å dra, banket det plutselig på døra.

Jeg åpnet døren for en som viste seg å være en politi utsendt.

Blikket hans flakket til glorien min før han sa «Du er Amber Rondy, korrekt?»

Munnen min ble tørr.

«J-ja. Hva er det?» spurte jeg, selv om jeg visste nøyaktig hvorfor han var her.

Skyldfølelsen for mordet jeg ikke utførte vellet opp i meg. Jeg hadde aldri kommet i trøbbel med loven før!

Jeg kjente det knyttet seg hardt i brystet mitt. Jeg hadde alltid vært den ungen som unngikk trøbbel så godt jeg kunne, og alltid fulgte alle regler (uansett hvor mye trøbbel som forfulgte meg i form av andre alver), så dette var en ny og ekstremt dårlig opplevelse for meg.

«Du har blitt kalt inn til rettssak fredag klokken to om ettermiddagen den tjueførste oktober, altså om en uke for mordet på Lenna Millot. Det er mer informasjon i dette brevet. Lykke til. Du vil trenge det.»

Med det rakte han meg en konvolutt, snudde på hælen og gikk raskt vekk.

Jeg kjente hjertet mitt stoppe opp. Eller, ikke egentlig, da. Det føltes derimot ut som at alt hadde stoppet opp.

Jeg hørte suset fra blodårene i ørene mine klart og tydelig. Knærne mine ga etter og jeg falt hardt ned på de, med konvolutten fremdeles i hånda mi.

Jeg kjente noen riste i skulderen og si navnet mitt. Jeg burde visst at dette ville skje, selvfølgelig skjedde det! Så hvorfor ble jeg så sjokkert når det skjedde?

Chapter Text

Enter å ha dratt hjem, fremdeles i sjokk, hadde jeg gått rett i senga mi og bare lå der en stund. Mango kom bort og la seg på brystet mitt for å purre høylytt mens hun stirret inn i sjelen min.

Jeg greide ikke la være å smile når hun gjorde det, hun kunne fått hvem som helst sitt hjerte til å smelte!

«Ja, da. Jeg skal ta meg sammen» sa jeg med et smil om munnen.

Jeg brukte hånden jeg ikke koste Mango med for å plukke opp konvolutten opp over Mango. Så slet jeg meg til å åpne den med kun en hånd siden den høyre hånden min var okkupert av Mango-kosing.

Da jeg til slutt fikk åpnet den, dro jeg arket på innsiden ut, brettet det opp og stirret på teksten inni.

“Frk. Amber Rondy.

For mordet på frk. Lennaly Nina Millot har du blitt kalt inn til rettssak klokken to om ettermiddagen fredag den 21. oktober år 274.

Det vil være en offentlig rettssak. Kle deg formelt.

Du vil få en sjanse til å forsvare deg selv så forbered deg.

Møt opp på Rettshuset i Konglegata 37 i rettssal 2.

Sekretæren til Dommer Alma Len.”

Jeg leste gjennom brevet helt til jeg omtrent kunne brevet utenat.

«Forsvare meg selv? Hvordan skal jeg gjøre det?» undret jeg høyt.

Mango purret høyere til svar.

Jeg la brevet på gulvet ved siden av meg. Jeg hadde bare én uke til å skaffe bevis og bevise at jeg var uskyldig, og jeg visste at rettssaken ikke ville bli rettferdig, uansett hvor mye de mente det.

Og “kle meg formelt”? Hadde jeg i det hele tatt noen formelle klær?

Jeg sukket. Dette gikk ikke. Jeg kunne ikke tenke over dette nå, jeg var for trøtt.

Nesten med en gang jeg faktisk lot kroppen min slappe av, sovnet jeg. Jeg måtte ha vært trøttere enn jeg trodde.

[Neste morgen, lørdag 15. oktober. Seks dager til rettssak]

Jeg våknet. Mango hadde flyttet seg over til Mio som måtte ha kommet inn etter at jeg hadde sovnet.

Jeg listet meg ut for å ikke vekke dem. Det var helg nå, så jeg trengte ikke dra på skolen.

Jeg trengte heller ikke kle på meg, siden jeg hadde sovnet før jeg fikk kledd av meg. Plutselig innså jeg at jeg ikke hadde på meg ponchoen min.

Jeg gikk ut i stua og så at mamma alt hadde stått opp. Hun satt og leste en bok, og så opp da jeg kom inn. Hun smilte og la fra seg boka.

«Hei, mamma! Vet du hvor ponchoen min er?»

«Ja, jeg vasket den siden den var full av blod etter..»

Hun avsluttet ikke setningen, og jeg så blikket hennes mørkne.

«Uansett henger ponchoen din til tørk ute. Det kan hende den er tørr, men jeg tror ikke det.»

Hun slo blikket ned.

Jeg nølte før jeg gikk ut til hagen for å sjekke om ponchoen var tørr. Det var den ikke.

Jeg sukket før jeg gikk inn igjen. Så tok jeg på meg støvlene mine og gikk ut for å gå en tur. Magen min ramlet av sult, men jeg visste at jeg ikke hadde fått noe ned om jeg hadde prøvd.

Det var ganske tidlig, så det var nesten ingen ute nå. Jeg tok et dypt pust. Flere ganger har jeg opplevd at det er som om kroppen min bare glemmer helt å puste.

Var det en sideeffekt av at jeg var en Mixrase?

Kanskje, jeg hadde null peiling.

Plutselig så jeg Toli Kudo, en gammel familievenn, og forfatter til favorittboka mi.

Hun la merke til meg, smilte og vinket, før hun jogget bort til meg.

«Hei, Amber!»

Hun så ned på den manglende ponchoen min. Det så ut som at noe demret for henne da hun så det, men hun sa ingenting om det, om det ikke bare var noe jeg innbilte meg.

«Går det bra? Du virker litt.. Ute av det..»

Jeg så overrasket på henne. Jeg trodde jeg hadde skjult det ganske bra, men hun hadde jo kjent meg helt siden jeg ble født, og hun var fjorten selv!

Jeg sukket. Jeg kunne like så godt fortelle henne før hun fikk høre en forvridd versjon av historien fra noen andre.

«Noen har satt meg opp til å virke som om det var jeg som drepte Lenna Millot og nå er jeg kalt inn til rettssak for å forsvare meg til dommerne og bevise dem om at det ikke var meg!»

Toli så triumferende ut et halvt sekund, før hun slo over til bekymret og forferdet.

«Lenna Millot? Dette er ikke bra. Hvordan ble du satt opp, sa du?»

Jeg stirret på henne i et par sekunder for å prøve å finne ut om jeg hadde innbilt meg triumfen som hadde flakket gjennom blikket hennes i det halve sekundet før jeg slo fast at jeg måtte ha innbilt meg det.

«Jeg vet ikke nøyaktig hvordan de gjorde det, men jeg husker ingenting fra mellom rett før jeg skulle dra hjem og når jeg våknet opp ved den døde kroppen hennes.»

Toli så på meg med et blikk som om hun ville si noe, men et eller annet holdt henne tilbake. Så sa hun;

«Husker du noe du gjorde før du ikke husker noe mer?»

Hun stirret på meg med et gjennomtrengende blikk.

«Nei.»

Det var sant. Jeg hadde ikke gjort noe annerledes enn jeg alltid gjør på slutten av skoledagen.

Jeg hadde gått på do, drukket litt vann fra vannflaska mi.. Så husket jeg ikke noe mer etter det, men jeg hadde sikkert tatt følge med Melody til veikrysset vi alltid sier hadet ved og så gått hjemover.

Toli så på meg som om hun visste nøyaktig hva jeg tenkte på og at hun visste noe jeg ikke visste.

Så rykket hun til.

«Jeg glemte å fylle matskålen til Misty!»

Misty er katten hennes.

Hun satte av sted mot huset hennes. Jeg stirret på henne en stund før jeg fortsatte turen.

Når jeg var ferdig kjente jeg meg forfrisket, og gikk for å banke på huset til Melody for å spørre om hun ville henge.