Chapter Text
Egentlig har de planlagt å dra på nyttårsfest hos Eva, slik som i fjor, men så fikk Evas kusine omgangssyke i romjula så moren bestemte seg for å invitere noen venner hjem i stedet for å dra til søsteren slik hun pleide. Så da ble festen hos Eva avlyst. Chris stilte velvillig opp som stedfortredende vert, men endte med lungebetennelse og avlysning dagen før. Vilde mente de kunne være hos Isak og Even i stedet, de var jo friske og hadde ingen foreldre som sa nei. Men da hadde Isak satt foten ned, ikke søren om det var plass til alle der. Det ble trengsel nok når alle fem gutta møttes til FIFA, det var ikke plass til jentene i tillegg, og så ville nok William komme hvis Noora skulle, og Eskild og Linn hvis de ikke hadde andre planer, og Yousef, og da måtte de nesten be de andre gutta i gjengen også, de var jo en del sammen med dem også. Atten stykker på nyttårsaften, det var uaktuelt. “Og på senga kan jo INGEN sitte, der banger dere jo hele tiden!” hadde Magnus sagt i chatten da de diskuterte det. Isak hadde stønnet høyt til Even, som bare lo. “Han har jo rett, da”, blunket han.
Ferdig snakka. Ingen nyttårsfest hos dem.
Eskild og Noora har velvilligst gått med på å stille Kollektivet til disposisjon. William hadde vært innom leiligheten til seg og Nicolai like før jul og hentet en del ting som var hans, blant annet to kasser sprit og likører fra skapet, og en tilsvarende mengde vin og flere flasker champagne. “Blir ikke Nicolai sint når du tar det?” William bare lo. “Dette er mine ting, Nicolai får ingenting av det. Han får kjøpe sin egen sprit.” Så der blir det nok fest.
Dagen før nyttårsaften så de en film før de la seg, bare slappet av og tok lørdagskvelden med ro. Det hadde vært noe nesten hver dag i jula. Julaften hos Evens foreldre. Julelunsj 1. juledag hos Terje, det hadde gått bra, ikke noe drama. Middag hos Isaks mamma og onkel Kåre 2. juledag, enorme mengder pinnekjøtt og kålrabistappe med akevitt og juleøl, det endte med at de ikke orket dra hjem etterpå, de havnet i Isaks gamle, smale seng på gutterommet og sovnet tett omslynget under den smale dyna. Onkel Kåre banket på døra neste morgen. “Isak! Har du kjiket ditt der enno? Eg kjem med kaffi.” Isak så først panisk på Even, lurte på hva de skulle gjøre. Even så på ham og trakk på skuldrene, det var liksom ikke noe annet å gjøre enn å bli liggende. De burde iallfall ikke stå opp av senga akkurat nå. “Kaffe! Digg!” svarte Even, og onkel Kåre kom inn med et brett med to kaffekopper og et fat med småkaker. “De får kome ned og eta frukost etterpå, Marianne ventar på dykk”, smilte han.
De gikk på badet hver for seg etterpå. “Vi kan ikke dusje sammen her!” insisterte Isak.
“Men vi gjør det jo hver gang vi overnatter hjemme hos foreldrene mine?” sa Even lattermildt.
“Det blir noe annet!”
“Det gjør jo ikke det da.” Even kysset ham på nesen. “Men jeg kan gå først, jeg.”
Evens skjorte og slips lå på senga da Isak kom fra dusjen, og skapdøra stod åpen, Even hadde tydeligvis funnet seg noe i Isaks skap. Han lette litt rundt der og fant en t-skjorte som ikke var for kort, en ren bokser og en pakke sokker som bare var en anelse for trange, og tok på penbuksa fra i går.
Da han kom ned, hørte han stemmer fra kjøkkenet.
“Fantastisk eggerøre du har lagd, Even”, sa moren.
“Hemmeligheten er en spiseskje rømme.”
Isak smilte da han hørte Even, han var tydeligvis i full gang med maten alt.
“Der er du jo!” sa onkel Kåre. “Det var like før vi sendte leitepatrulje ut etter deg no. Vil du ha meir kaffi? Kjiket ditt har drukke to koppar alt, han er glad i god kaffi, den guten.”
Isak smilte og rakte hånden ut etter kaffekoppen Kåre gav ham.
Hele bildet foran ham var absurd og minte ham vagt om noe annet, noe han ikke helt husket. Even som lagde eggerøre, smilende og utadvendt. Moren som sto og småpratet med ham, i blå jeans og en lilla skjorte med en julenål på. Onkel Kåre som vimset frem og tilbake med kaffe og brød og asjetter til frokostbordet.
“Der er du jo! God morgen!” Even kom mot ham og kysset ham, rett foran moren og onkelen. De lot som om de ikke så det, kikket i en annen retning, men smilte for seg selv, la Isak merke til. Han slappet med ett av i skuldrene, på et nivå var dette kleint som bare det, på et annet var det noe ved det hele som satte seg som en behagelig varme i magen.
Etter frokost hadde de endt foran TVen sammen med onkel Kåre. Han virket etterhvert like fyllesyk som dem selv, og halvsov med beina på en puff i den ene enden av sofaen. Moren stullet rundt i stua og rundt i huset, ryddet, tok oppvasken, sukket litt. Isak lurte på om han burde hjelpe henne, tilby seg å hjelpe henne, iallfall, men kroppen kjentes litt sløv og Evens armkrok og GoT fristet mer. Hun kom med kaffe og julebakst og konfekt til dem, plasserte det foran dem, helte i kaffe, det var noe hektisk over bevegelsene hennes, registrerte Isak så vidt. Han drakk kaffen, spiste litt kake, strakte seg etter klementinbollen. Skrelte den, spiste en og en båt slik han pleide, klemte den ene enden og sugde i seg saften før han spiste resten av klementinbåten. Han sank lenger tilbake i sofaen, så på veggene rundt seg, den velkjente stua, bildene fra da han var liten, peisen, englene på peishylla.
“Nei, nå får det være nok!” Moren satte kaffekanna hardt på bordet så kaffekoppene klirret i skålene. Isak satte seg opp, forvirret. Han kjente at Even rettet seg opp bak ham, så onkel Kåre sette seg opp i stolen, han så på Marianne med et forundret blikk mens han kvalte et gjesp. Hun sto foran dem, så bestemt på dem. “Nå får det være nok sløving her! Dere har jo ikke rikket dere fra sofaen etter frokost, og nå er klokka snart tre!”
Plutselig begynte hun å le. “Dere skulle sett dere selv nå”, fniste hun og gikk ut på kjøkkenet igjen.
Litt beskjemmet reiste alle tre seg fra sofaen. Kåre mumlet noe om at han skulle hjelpe Marianne å skifte lyspærer og fikse noen småting, Even nikket. Isak så på ham, så at Even holdt på å si noe, lurte på om han skulle tilby seg å hjelpe, men kjente med ett at han måtte bort fra dette nå, all kosen og hyggen vellet opp i ham og ble litt for mye. Den gode varme klumpen var i ferd med å velte over i mindre hyggelige minner, i spørsmål om hva som kunne skje, når det ville ta slutt. Han ville heller ta det med seg hjem, kjenne på denne dagen og dagen i går som fine minner, som en slags ny start, jula da alt faktisk var bra.
“Eh, vi burde kanskje stikke nå”, sa Isak og så bestemt på Even. Even nikket. “Ja, vi bør vel det.” De takket for seg, klemte moren, hardt, Isak strøk henne over ryggen, kjente den lette duften av parfymen hennes, av hårshampo og duften av mamma da han holdt rundt henne.
Even smilte til ham da de satt på trikken, la armen rundt skulderen hans. “Dette hadde jeg ikke trodd, ass. Bli vekket med boner i senga di av onkel Kåre.” Isak kjente at han ble rød, fniste litt. “Nei, ikke jeg heller.”
Resten av jula hadde fortsatt på samme hyggelige vis. 4. juledag hadde de vært i Tryvannskleiva med gutta, stått på ski og brett, Isak hadde falt episk, Even hadde vist seg å være nesten like god som Jonas, Magnus og Mahdi var mest opptatt av å drikke kakao. På kvelden hadde de møtt Vilde og Chris på byen. Chris var keen på å fortsette byturen, ville gjerne ha med Isak og Even på gaybar, med glitter og stas, insisterte på at det var skikkelig party-stemning der. Isak ristet oppgitt på hodet, han hadde ikke automatisk lyst til det selv om han var homo. “Men spør Eskild, han blir sikkert med.” Neste morgen hadde han våknet til bilder av Chris, Eskild, Magnus og Vilde som festet og danset under discokuler og glitter.
Dagen etter var det fredag, han var ute og handlet øl, kjøpt en flaske musserende fordi Even insisterte på det, mens Even selv var på jobb. Han stakk innom ham på vei hjem, fikk en kaffe latte med hjerte og et par pepperkaker. Etterpå dro de til Evens tante på juleselskap, en uformell affære for de yngre delene av familien, det vil si tanten og søsknene med barn, men ingen besteforeldre eller grandtanter. Even hadde advart ham på forhånd, de holdt det som regel gående ganske lenge og kunne være litt intense. Og ganske riktig. Det virker som om alle satte pris på Isak, de smilte og pratet med ham, sørget for at han hadde øl nok hele tiden, syntes han og Even var SÅ søte sammen. “Var de sånn da du hadde med Sonja også?” hvisket Isak til Even da de klarte å snike seg unna tantene et øyeblikk. Even smilte og kysset ham. “Nesten, men ikke helt. De digger deg mer, asså.” Isak rullet med øynene. “Sikkert bare fordi de liker gutter. De får helt sånn stjerner i øynene.”
Even kysset ham igjen. “Ikke bare derfor, ass.”
“Ååååh, så søte dere er!”
Even smilte unnskyldende til Isak. “Hei, tante Lise.”
Og så ble det lørdag, og de chillet hjemme. Så film, tok en øl, spiste pizza. “Egentlig var dette veldig digg”, sa Isak.
“Mm.” Even lå med lukkede øyne i fanget hans. Isak lekte med håret hans, dro fingrene gjennom det, strøk ham over kinnet.
“Hvordan går det? Er du sliten?”
Even så opp på ham. “Det går bra. Travel jul, men koslig, da.”
Isak nikket. “Veldig koslig. Men…” Han dro litt på det. “Jeg har nesten ikke fått være sammen med deg, da. Altså, vi har jo vært sammen hele tiden, men bare du. Bare chillet. Det skjedde så mye i hele desember. Tentamen og jobb og Berlin og alt stresset med jul.” Han så ned på Even, lot fingeren gli langs kjeven hans. “Kanskje…. kanskje vi bare skal drite i alt i morgen og bare være oss to? Bare slappe av alene, starte det nye året alene?” Han løftet øyenbrynene, smilte så vidt, blunket. Even så opp på ham. “Det synes jeg var en usedvanlig god ide, Valtersen”, sa han og trakk ham ned mot seg, kysset ham dypt og intenst.
Så nå står Even der, da, og lager middag. Klokka er seks, kjøkkenbenken er full av mat. Kalkun, grønnsaker, ris, frukt, en skål waldorfsalat, vin og øl. Kalkunen står i ovnen, skal være ferdig om en time, grønnsakene er kuttet og ligger klare i gryta, sausen er ferdig, det er waldorfsalat, vanlig salat og sopp. “Vi har mat for en uke nå”, protesterte Isak da de var ute og handlet kvelden før, Rema hadde kalkun til 29,90 pr kilo, så hele handleturen kostet under 500 kroner. “Jepp, mat for en uke”, smilte Even fornøyd.
Isak dekker bordet. Hvite tallerkener, bestikk, glass, servietter. Han forsøker brette dem til en figur etter instruksjonene på pakken, men gir opp og legger dem bare oppå tallerkenene.
“Sånn, nå er det middag om en halvtime”, smiler Even. “Alt er klart, bare kalkunen som skal steke ferdig og så koker vi grønnsakene etterpå mens den hviler.”
Isak ser litt forvirret på ham. “Hviler?”
Even ler og trekker ham inntil seg. “Den er trøtt, skjønner du. Må hvile litt før vi spiser den.”
“Tulling.”
“Neiass. Seriøst, den må hvile. Stå litt i ro før vi kutter i den. Da blir den mye saftigere.”
Isak lener seg mot ham og legger hendene på hoftene hans. Snuser inn duften av ham, krydder, smør, kjøkkenluktene. “Du kan mye om dette. Kokken min, ass.”
“Bra en av oss kan lage mat da.” Even trekker Isak nærmere seg, kysser ham på halsen.
“Jepp, du skal jo være hjemme og lage mat mens jeg jobber og tjener penger.” Isak gnir seg lett mot Evens hofter, kjenner hvordan det buler litt i buksene, noe som presser mot glidelåsen, noe som likner presset han føler i sine egne bukser. Det kiler når han gnir sånn, det myke bomullsstoffet i bokseren hans glir litt over huden. Mykt og litt fuktig.
Even kysser ham plutselig, leppene er myke og varme, smaker av sausen han nettopp lagde. Lette kyss som raskt blir dypere, våtere. Isak legger armene om nakken hans og kysser ham tilbake. Pusten går raskere. Han trekker seg bort fra Evens munn, lar leppene gli nedover halsen hans, hendene under t-skjorta, kjenner den myke huden på ryggen, magen, brystet. Den ene hånden glir ned foran på buksa, fingrene spriker foran glidelåsen. Evens pust er tyngre nå, hakkete, hikstende. Han fikler med glidelåsen for å dra den ned.
Glidelåsen sitter bom fast.
Han drar litt til, åpner knappen, prøver enda en gang. Fortsatt sitter den fast. Even kniser, vrir seg litt, prøver å hjelpe til. “Drit i det”, mumler Isak, og drar hardt i buksen så den går ned over Evens hofter og ender i en krøll rundt beina hans. Isak ser opp på ham med mørke øyne og setter seg på kne foran ham.
***
Noen timer senere ligger de mette og lykkelige i senga. De har spist kalkun, satt rester nok til flere dager i kjøleskapet, ryddet av bordet, spist is med sjokoladesaus og riskrem med bringebærsaus fordi de ikke ble enige om hva de skulle ha til dessert.
“Skal vi stikke ut og se på fyrverkeri, eller?” Isak snur seg mot Even.
“Hva er klokka da?”
Isak strekker seg etter Evens arm, ser på armbåndsuret hans. “Sånn...halv elleve.”
Even stønner. “Må vi? Jeg er for mett, altså.”
Isak ler. “Vi må jo ikke, men det hadde vært hyggelig? Vi kunne møtt de andre i byen. Eller stukket innom Kollektivet?”
“Okei da.” Even gjør et forsøk på å reise seg opp fra senga, men faller ned igjen med et stønn. “Vent litt da?” Han ser bedende på Isak, som ler tilbake. “Okei da.” Isak bøyer seg mot ham for å kysse ham, de blir liggende og kysse, ser på hverandre, småflirer, tar på hverandre.
“Nå må vi gå hvis vi skal rekke å gå ut, ass.”
Even strekker seg etter telefonen sin. Han åpner chatten, ser på meldingene fra vennene, smiler, løfter hånda og retter kameraet mot dem. Isak snur seg mot ham og kysser ham. Even sender bildet til alle vennene deres, “godt nyttår fra Even og Isak, sees i 2018!”
Fyrverkeriet utenfor tiltar i styrke. Gjennom vinduet kan de se rakettene på himmelen, stjerner, buer, fontene, små og store, blå, hvite, røde, grønne.
“Takk for i år, Even. Takk for et fantastisk år.”
“Takk for i år, Isak. Det beste.”
“Nei, det beste kommer neste år.”
“Og året etter det.”
“Og etter der igjen.” De gnir nesene mot hverandre, puster hverandre inn, kysser hverandre, lett, dypt, intenst.