Chapter Text
Even og Isak har vært bestevenner i seks år, to måneder og 10 dager.
Even har vært forelsket i seks år, to måneder, 9 dager og 10 timer.
Ikke at han teller.
De møttes da Isak var 13 år, og Even var 15. Han husker fremdeles hver eneste detalj av det første møtet. Eksplosjonen av følelser i kroppen da Isak smilte og lo. Det intense ønske om å være nær. Kysse han.
I starten var det både forvirrende og skremmende.
Den blonde, tynne gutten som han møtte på ungdomsklubben. Som tok tak i hånda hans, og spurte om han ville være med og spille FIFA. Han klarte ikke gjøre noe annet enn å nikke.
De spilte i flere timer, stemningen var lystig og lett. Helt til én av lederne av klubben oppdaget at de ikke hadde dratt, og kastet dem ut. De gikk hjemover sammen, mens de pratet om alt og ingenting.
Fra den dagen har de hengt sammen som erteris.
Alle vet at Isak og Even er bestevenner. Ingen vet at Even aller helst vil være mer.
Mye mer.
Det tok ikke lang tid før Even forsto at dette var mer enn vanlig vennskap. Hjertet gjorde et lite hopp hver gang han kom borti Isak på noen som helst måte. Sommerfuglene tok plass i magen hver gang Isak lo. Det var så uutholdelig og godt på samme tid. Så overveldende og deilig.
Det var Isak som fikk 15 år gamle Even til å innse at han liker gutter, på samme måte som han liker jenter.
Siden den dagen har det kun vært plass til Isak i hjertet og tankene hans. I seks lange, tragiske år har han vært forelsket i bestekompisen sin. Han har overtolket hvert eneste kjærtegn, prøvd å lete etter hint. Drømt om ham hver natt.
Som 19-åring er Isak enda mer uimotståelig. Årene har gjort han både høy og kjekk. Med trente armer, de samme, blonde krøllene og et markert og vakkert ansikt. På toppen av det hele er han lynende intelligent, og har alltid en treffende kommentar på lur. Andre ser en kul og tilbakelent fyr, men Even vet at Isak er så mye mer enn det. Han har en rørende omsorg for andre, og er villig til å gjøre hva som helst for de han er glad i.
Det er ingen som vet hva Even så inderlig ønsker seg. At Isak setter fyr på hele kroppen hans bare ved å være i nærheten.
Heldigvis.
For det aller verste som kan skje, er å miste Isak for godt. Den sjansen kan han aldri ta.
-
"Vis meg veien, da" sier Isak ivrig. Det er hans første dag på Universitetet i Oslo. Even har allerede gått der i ett år, og har fått det ærefulle oppdraget med å følge han til sin første forelesning.
"Chill. Vi må kjøpe kaffe først" svarer han. Ingen er mer opptatt av skole og karakterer enn Isak. Aldri fornøyd med mindre han får toppkarakter. Livredd for å komme for sent, for å gå glipp av noe.
"Greit" svarer han litt mutt, og himler med øynene.
De går mot kantina, og Even kjenner den velkjente spenningen i kroppen. En ilende følelse som alltid dukker opp når de går side om side på denne måten. Et ønske om at andre skal tro at de er et par. At de hører sammen. Det er så pirrende og godt å tenke på, at han ofte dagdrømmer om det. At han kan holde Isak i hånda gjennom skolegården. Vise hele verden hva han føler.
Samtidig bærer han på en barnslig redsel for at andre skal tenke at Isak er pen. Selv om det er helt irrasjonelt og tåpelig. Aller helst vil han ta ham med seg under dyna. Ligge helt inntil, skjule ham for verden.
Han er så stolt over den fantastiske personen Isak er. Høy, kjekk, suksessfull og ikke minst deilig. Samtidig er han bekymret, og brenner av sjalusi om noen kommer for nært. Han har mest lyst til å brøle «han er min!» om noen nærmer seg.
Isak kan garantert få hvem han vil på universitetet. Hva skjer den dagen han begynner å date noen? Bare tanken gjør Even kvalm.
På et mirakuløst vis har Isak forblitt singel i alle disse årene, med unntak av et kortvarig forhold på Nissen. Even hadde konstant vondt i magen de to månedene det varte, og pustet lettet ut da det endelig ble slutt.
De gangene han har fått følelsen av at noen er interessert i Isak, eller noen sender ham lange blikk, har han alltid passet på å sabotere litt. "Isak har dame" har han sagt noen ganger, litt for høyt, for å være sikker på at de hører det.
Han burde sikkert ha dårlig samvittighet. Verre bestevenn skal du lete lenge etter.
Kort tid etter at Isak endelig dumpet dama, kom han ut av skapet. De satt i senga i kollektivet og spilte FIFA, da han plutselig buste ut med det. "Even... jeg er gay". Hjertet hans har aldri galoppert så fort før. Håndflatene ble klamme, og svetten silte. Det var svaret på alle hans drømmer, og hele kroppen ble full av håp og forventing.
De ga hverandre en lang klem. Even hadde lyst til å si noe. Innrømme at han var håpløst forelsket. At han hadde ønsket mer i flere år.
«Men det betyr ikke at jeg er keen på alle gutter hele tiden. Jeg er ikke keen på deg, for eksempel» sa Isak.
Even sa ingenting.
-
"Skynd deg, jeg vil ikke komme for sent til første forelesning". Isak begynner å bli irritert. Anspent. Han har gledet seg til dette hele sommeren. Endelig skal han studere på universitetet, og er ett skritt nærmere drømmen om å bli professor.
"Jada" svarer Even med en liten latter, og betaler for to kopper kaffe. Isak får den ene, og griper den takknemlig. «Kom igjen" sier han, og viser vei over campus.
Isak ser seg nysgjerrig rundt, som en unge i en leketøysbutikk. Han er så skjønn. Med røde kinn og forventningsfulle øyne. Even klarer ikke la være å smile.
"Hva er det med deg?" spør Isak forvirret.
"Ingenting. Du bare.... ingenting" sier han. Du er så herlig og fin, har han mest lyst til å si. Men bare rister på hodet i stedet. "Du er så gira".
"Seff er jeg gira. Endelig går vi på samme skole, og kan se hverandre enda mer" forklarer han.
Even ler igjen. De møtes stort sett hver dag. Spiser middag sammen enten hjemme hos moren til Even, eller med Eskild i kollektivet. De gjør lekser og leser til eksamen side om side. Ser på film eller spiller FIFA hver kveld.
Men Isak er likevel så gira for at de skal få tilbringe enda mer tid sammen.
Det får hele kroppen hans til å boble av glede.
"Det blir bra" svarer han med et lite smil, og legger armen vennskapelig rundt skuldrene hans mens de går.
Trangen til å røre og ta på Isak blir bare større og større. Even vet at han egentlig burde trekke seg unna. Gi følelsene rom og tid til å forsvinne.
Men han klarer ikke. Det føles bare for godt. For riktig.
"Her er det" sier Even, i det de går inn døra. Isak ser seg forventningsfullt rundt og gliser.
"Fett" sier han. Even bare smiler. Han elsker å se ham så glad og fornøyd. Så full av liv. De grønne øynene har fått en ny glød. Det gjør han, om mulig, enda vakrere enn før. "Da møtes vi etterpå?" spør han.
"Det gjør vi. Lykke til, da" svarer han, og klemmer skulderen hans forsiktig. For å si at han har troa på han. At dette kommer til å gå bra.
Isak gir ham en liten salutt, før han går mot forelesningssalen.
Even blir stående og ser på at Isak hilser på noen av de andre studentene. En mørk, kjekk gutt smiler litt ekstra opp til Isak, og det velkjente ubehaget i magen kommer tilbake.
Faen, dette kommer til å bli hardt.