Chapter Text
Det snør lett. Fnuggene glitrer i lysene fra tusener av lyslenker langs trær og hushjørner på Karl Johan. Oslo ligner et Disney-eventyrland der Isak og Even går nedover gata mot julemarkedet ved Spikersuppa, hånd i hånd og med hver sin store handlepose. Langt der framme ser de det store pariserhjulet som en rund stjerne med sine blåhvite stråler, sakte spinner det rundt og rundt med passasjerene som små figurer i en leketøyskarusell. Under ligger gatene badet i det gule lyset fra gatelyktene som møter og brytes av millioner av frosne krystaller.
Lyset omslutter Isak og Even som en glorie der de vandrer inn under lyskledde grener som lager en stjernehimmel over dem, selv om det fortsatt er tidlig på ettermiddagen. Luften er full av hvite, store flak, de daler ned og legger seg på luene, virvler rundt som fjær, som hvite små sommerfugler flyr de rundt hodene deres. Even løfter hånden og tar imot en liten håndfull, rister lett på hodet. Isak føler et snøfnugg legge seg på nesetippen hans, det etterlater seg en brennende følelse før det smelter. Huden kjennes fuktig og kald. Han gnir nesetippen lett med den ledige hånden sin. Det store hvite handlenettet dingler i hånden av bevegelsen, noen snøfnugg legger seg over H-en i den røde logoen.
Even hadde ventet på Isak utenfor Nissen i dag, nå har de vært på Vikaterrassen og House of Oslo og funnet julegaver til foreldrene til Even. Isak har laget liste, de har skrevet ned ideer og forslag sammen til familie og venner. Han kjenner det kribler i magen der han går med hånden godt flettet inn i Evens. Felles julegavehandel. Så enkelt og hverdagslig. Likevel ganske stort. Nesten høytidelig, føles det. Lysene rundt dem, snøen, familiene på julehandel, han kjenner følelsen av Evens hånd vokse i sin egen, han trykker den inntil seg i det de vandrer inn mellom bodene i julemarkedet. Han må le litt av seg selv, rister lett på hodet så det drysser snø som legger seg som glitter nedover jakken.
«Isak, pariserhjulet!» Even smiler og peker på pariserhjulet ved skøytebanen. Øynene hans stråler forventningsfulle mot Isak. Han drar i hånden, drar Isak med seg bort til kanten av isen. «Åh, Isak, det MÅ vi gjøre! Har vi tid nå?» Han venter ikke på svar. Drar ham med seg videre forbi dansende par på isen og bort til det store lysende hjulet. «Neiass... » Isak rister lett på hodet. «Ikke det nå, Even. Vi har mye igjen på listen vår.» Even himler med med øynene, ser skrått ned på ham. Han har det lille glimtet i øyekroken, det ser ikke ut som om han har tenkt å gi seg.
«Et kyss da, det har du vel tid til, lille orgemasteren min?» Isak smiler. Lener seg inn til Even og legger armene om livet hans. Strekker seg opp og kysser ham fort på kinnet. «Sånn?» Han legger hodet litt på skrå, ser på Even med et uskyldig blikk. «Alltid tid til et kjapt kyss!» Han blunker, smiler lurt. Even ler, lener seg fram og drar Isak inntil seg. Han kysser ham lett, mykt, legger hodet såvidt på skakke og varmer Isaks kalde nesetipp mot siden av nesen sin.
Rundt dem myldrer det av folk. Noen haster oppover mot t-banen, noen går rundt med store handleposer som dem selv, foreldre går med barn som peker og ser med strålende øyne på de julepyntede gatene. Det knitrer i flammer i en stor bålpanne like ved, luften er full av latter og småprat, brente mandler, gløgg og granbar, forventning og spenning.
De går rundt og kikker på vinterlandet som plutselig har vokst fram fra den grå asfalten i sentrum. Karuseller, snøskulpturer, girlander med røde bær, og telt og boder så langt øyet kan se. Even stopper opp ved en bod som selger julepynt. Han lener seg frem og hvisker noe til mannen i boden. Mannen smiler lurt og blunker, snur seg og begynner å ordne med noe. Han snur seg tilbake og rekker en pose til Even. «God jul, gutter!» roper han etter dem i det de går videre.
---
«Kaffe!» Isak nesten stønner det fram. De går over Stortorget med enda flere poser i hendene. Even måtte innom Steen og Strøm også, og de har loka rundt i flere butikker på vei ned Karl Johan. Funnet noe til Jonas og Magnus. Kikka etter ting til de andre. Isak peker på et Espresso House-skilt, med store kaffekopper med kremtopp og krydder. «Nå trenger jeg sånn ass... Nisselatte! Med krem og kanel!» Even ser på ham med et ertende blikk og ler den herlige smittende latteren sin. «Serr? Nisselatte? Det e’kke kaffe, Isak.»
De går inn, Even stiller seg i kø ved disken mens Isak setter seg ved vinduet. Even kommer med kaffen deres og setter seg tett inntil ham. Isak tar en stor slurk av den varme latten og får krem på nesetippen. Han ler når han snur seg og ser på Even «Mmm, kardemomme også?» Even smiler, og kysser bort kremen på nesen. «Mmm, alltid kardemomme.»
De sitter stille og bare nyter varmen, kaffen, følelsen av den andre tett inntil i den fulle kafeen. Ser på lysene ute og folkene som strømmer forbi. Isak kjenner hvordan den varme, søte latten tiner opp den kalde kroppen hans, kjenner det prikker i beina og hendene etter hvert som de venner seg til varmen inne, kjenner samtidig hvor sliten han er, hvordan det prikker i hodet også etter timer med julemusikk og småprat på alle kanter.
«Jeg er så fornøyd med gaven til pappa!» Even stråler mens han tar en slurk av cortadoen sin. «Jeg gleder meg sånn til å se ham pakke den opp!» Isak tar en langsom slurk av nisselatten. Ser ut gjennom vinduet. «Og mamma! Tror du ikke hun kommer til å elske den, Isak?» Isak kikker i bordet mens han roterer den varme væsken i munnen med tungen. Svelger sakte. Tar en ny langsom slurk av koppen. «Vi må innom Glasmagasinet også, Isak.» Even nikker med hodet i takt med Bing Crosby. «Vi finner sikkert noe fint til Marianne der?»
Isak stivner litt. Snurrer koppen sin sakte rundt. Han hører at Even kommer med forslag til gaver, et skjerf, tekopp, en lyslykt, men Isak følger ikke skikkelig med lengre, er ikke helt tilstede. Han ser for seg moren i stolen hjemme, slik hun satt sist de var på besøk. Tenker på julen. Den gode julestemningen fra i sted forsvinner like fort som resten av nisselatten han styrter. «Jeg driter i det! Jævla mas!» Isak sier det akkurat litt for fort, litt for avgjort, og altfor brått. «Driter i hva?» Even ser seg forvirret rundt. «Hva snakker du om?» Isak stirrer trassig ut vinduet. «Jeg orker ikke mer julestress nå. Kan vi ikke bare dra hjem.»
---
De sitter på trikken. Isak grubler på noe, Even kan se det i den lille rynken mellom øynene. Han ser ut av vinduet. Øynene røper at tankene er langt borte. Et annet sted, i en annen advent. Even stryker hånden sin over nakken hans, smyger fingrene gjennom de myke krøllene like bak øret. «Handler dette egentlig om moren din, Isak?» Han svarer ikke. Even ser at øynene er blanke. Han svelger. Even legger armen rundt skulderen hans. Kjenner hvordan Isak lener seg inn mot ham, kjenner vekten av ham mot brystet sitt. Tenker et øyeblikk at det er rart at han ikke kjenner tyngden av bekymringene hans som en ekstra vekt mot armen sin. Rister lett på hodet av den litt absurde tanken.
De sitter stille sånn lenge. Even tegner lette sirkler i ujevne mønstre på armen til Isak, kjenner hvordan armen slapper av under ham. Han hører et lite sukk. «Hun... » Han drar litt på det. Kjenner litt på ordene. «November var ofte en god måned. Hun elsket jul. Gledet seg alltid. Hadde mange planer og ideer. Alt måtte være så fint og perfekt. Feire ankomsten til frelseren, liksom. Det ble alltid nedtur. Mest for henne egentlig. Jeg slutta å håpe etter en stund.» Ordene renner ut av ham som erstatning for tårene han ikke klarer å slippe fri.
«Husker særlig et år. Var sikkert sånn 7-8 år tipper jeg. Hun hadde holdt på lenge og laget en sånn pakkekalender til meg, en hun hadde sett i et ukeblad. Den var kjempefin, med engler og stjerner, stall og krybbe. Til og med vise menn hadde hun brodert på. Hun hadde pakket inn lego og sjokolade. En pakke hver dag. Jeg var så spent. Det er den beste adventen jeg kan huske fra barndommen. Men da julaften kom hadde hun ikke klart å kjøpe gaver til oss. Husker det var gaver fra tanter og onkler. Men ikke noe fra mamma og pappa.» Han sier det stille, den siste setningen er knapt hørbar. Den smyger seg ut av munnen hans som et lite hikst, et åndeløst sukk fra en liten gutt som ikke skjønner hva som skjer.
Even holder ham godt inntil seg, lener seg frem, gnir nesetippen mot de myke nakkehårene hans, koser med ham, kjærtegner ham, lar kroppen si det han ikke klarer. Mens den ene hånden fortsetter å stryke Isak på armen tar han fram mobilen, taster på den med den ledige hånden, legger den tilbake i lommen. Lenge sitter de bare stille sammen, ser ut vinduet på byen som glir stille forbi.
Isak trykker på knappen i det trikken nærmer seg stoppet deres. Plinget fra knappen får følge av et pling fra Evens lomme. De går ut på fortauet. Even ser fraværende på mobilen sin. «Kunne du lagd middag i dag, Isak? Sorry, men… jeg glemte visst noe på skolen. Må stikke og hente det.»